Fritt og fint på Blå

Det kalles frijazz, er en 60-åra-tradisjon, og bortsett fra hvilken musiker som skal starte, er ingenting avtalt når altsaksofonist Calle Neumann, gitarist Ketil Gutvik, kontrabassistene Eivind Opsvik og Bjørnar Andresen og trommeslager Paul Nilssen-Love går på scenen.

Dermed blir det opp til «startmannen» å sette den innledende stemningen- tempo, evt. toneart, takt, rytme. For hver av de øvrige blir første oppgave å skape seg sin plass i en improvisert helhet, og deretter stole på at inspirasjon, erfaring og internkommunikasjon skal utløse så mye kreativ energi at musikken som oppstår finner en eller annen form og fasong der og da.

Det er en krevende prosess, som ikke alltid lykkes, ei heller under konserten i går, men de gangene det «tar av», er resultatet pur magi for en tilhører som vet å benytte sin del av friheten- den til å oppleve musikk uten fasit.

De tre teknisk langtkomne unggutta Gutvik, Opsvik og Nilssen-Love er den opprinnelige kjernen i denne forskergjengen, og framstår med sømløs felles forståelse av i hvilken retning musikken til enhver tid skal. Veteranene Neumann og Andresen, som var aktivt med i det norske ekkoet av Ornette Coleman for 30 år siden, er ekstrabonusen. Neumanns inderlige, alltid bluesfunderte altsaks griper like sterkt som noen gang, og Andresens eskapader dypt nede i bunnen av lydbildet er en konstant og nødvendig urolig nerve i musikken.

Etter et noe ujevnt førstesett, der musikerne i perioder virket som om de ikke riktig fant det forløsende fellesskapet, ble til gjengjeld andreøkta en stor opplevelse.

Et par voldsomme utladninger underveis, og et tandert, mørkeblått forløp mot slutten, ble stående som helt ulike høydepunkter på en konsert som et aldersmessig bredt sammesatt publikum takket for med trampeklapp.