Fritt Ord er ikke på museum

YTRINGSFRIHET: Etter at Morgenbladet og Aftenposten i noen tid har kjørt saken om Nasjonalmuseet og de ansattes ytringsfrihet, har nå også Dagbladet meldt seg på i racet med sin egen vinkling («Fritt ord på museum», 17. oktober). Vinklingen til Dagbladets Erling Ramnefjell er å fremheve særlig sterkt forholdet mellom Fritt Ord og Nasjonalmuseet: De har «inngått en allianse som gir grunn til bekymring» skriver han. Det skal en sterk konspiratorisk fantasi til for å kalle forholdet for en «allianse». Jeg kjenner meg ikke igjen.

Det er to berøringspunkter mellom de to institusjoner. For det første har Fritt Ord, etter opprinnelig forespørsel fra Kultur- og kirkedepartementet, utpekt en representant i Nasjonalmuseets valgkollegium. Ordningen ble avviklet i fjor. For det annet er Christian Bjelland, som er styreleder ved Nasjonalmuseet, også medlem av Fritt Ords styre.

Bjelland ble opprinnelig utpekt til styreleder ved Nasjonalmuseet av departementet, ikke av valgkollegiet, og gjenvalget i fjor foregikk etter at representanten utpekt av Fritt Ord hadde trukket seg fra kollegiet. De av Fritt Ord utpekte representanter har altså aldri hatt noe med valget av Bjelland som styreleder ved Nasjonalmuseet å gjøre.

Nasjonalmuseets politikk er naturligvis aldri blitt diskutert i Fritt Ord. Det kan imidlertid nevnes at trusselen mot ansattes ytringsfrihet generelt har opptatt Fritt Ord, som har støttet tiltak for å rette offentlighetens oppmerksomhet mot problemet. Jeg nevner også at problemet opprinnelig ble satt på dagsordenen av Ytringsfrihetskommisjonen i dens utredning fra 1999. Tidligere var det liten oppmerksomhet om problemet. Kapitelet om ansattes ytringsfrihet ble skrevet av meg som kommisjonens leder, sammen med sekretæren, Ørnulf Røhnebæk. Problemet var og er en tiltagende begrensning av ansattes ytringsfrihet generelt. Det er en stor vinning at vi nå har fått en offentlig oppmerksomhet om problemet.

Bjelland er, sammen med Allis Helleland, blitt kritisert for sin offentlighets- og ytringsfrihetspolitikk ved Nasjonalmuseet. Jeg gikk tidlig ut i NRK P2 og sluttet meg til kritikken ved å uttale min bekymring når det gjaldt museets håndtering av saken. Bakgrunnen var oppslaget i Morgenbladet 14. september, «Vil føre ordet alene», som henspilte på direktøren, Allis Helleland. Oppslaget avdekket i det minste en dyp uklarhet når det gjaldt museets praksis på området, noe som fremgår klart av Ramnefjells referat. – Bekymring var berettiget, debatten var nødvendig. Siden har Bjelland og Helleland presisert sine standpunkter. Jeg forbeholder meg imidlertid å kunne holde fast ved min bekymring til retningslinjer og praksis er etablert.

Problemet for Ramnefjell må være at jeg, som leder av Fritt Ords styre, har gått ut og kritisert museets håndtering av forholdet til offentligheten. Det passer jo ikke inn i det som er hans prosjekt, nemlig å bygge opp bildet av en «allianse» mellom museet og Fritt Ord. Nå har Ramnefjell referert min kritikk – kort, men korrekt. Det hjelper imidlertid ikke, det undergraver like fullt hans poeng, og gjør hans artikkel uklar. Han har altså selv punktert sin egen ballong. La meg for ordens skyld tilføye at de to institusjoner det er tale om aldri har møttes eller utvekslet synspunkter, og hvorfor skulle de det? – Allianse?

Jeg uttalte meg naturligvis ikke på vegne av Fritt Ord. Fritt Ord er intet opinionsorgan. De enkelte styremedlemmers aktiviteter og meningsytringer står helt for deres egen regning, mine som Bjellands.