VELGER SEG VEKK: Ordningen med fritt skolevalg øker forskjellene mellom elevene og bør revurderes. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
VELGER SEG VEKK: Ordningen med fritt skolevalg øker forskjellene mellom elevene og bør revurderes. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Fritt skolevalg:

«Fritt skolevalg» er ikke fritt, og ordningen bør revurderes

La oss gå tilbake til det Malkenes-debatten først handlet om: Ressurssvake elever som klumpes sammen på upopulære skoler

Kommentar

Vi har mye å snakke om. Vi må snakke om læreres ytringsfrihet i lys av personalsaken mot lektor Simon Malkenes, som kom etter at han beskrev begredelige tilstander på Ulsrud videregående offentlig. Men vi må også snakke om problemet Malkenes tok opp: Om ordningen med fritt skolevalg, som ble gjeninnført i Oslo i 2008, har heldige eller uheldige konsekvenser for elevene.

Det at elever kan velge hvilken videregående skole i Oslo de vil søke på, virker basert på rigid ideologi mer enn sunn fornuft og praktiske observasjoner. Dersom en er markedsliberalist av det banale slaget, og dem finnes det en del av, tenker man som så at dersom elevene får velge skole, vil valgene sende et signal om hvilke skoler som gjør jobben godt og hvilke som gjør det dårlig, slik at de dårlige må skjerpe seg. I virkeligheten er det jo ikke slik. Ikke alle står fritt til å velge, og ikke alle har forutsetning for å gjøre gode valg.

Forskning fra flere land tyder på at fritt skolevalg forsterker sosiale forskjeller. Flinke elever med ressurssterke foreldre vil kunne velge seg til skolegårder med andre flinke elever, mens de svake vil stille bakerst i køen hos de populære skolene, og bli klumpet sammen på læresteder med stadig dårligere rykte og semrere læringsforhold. For skolen vil det å bevare et godt omdømme og tiltrekke seg søkere være så viktig at mange vil vegre seg for å ta opp systematiske problemer som de selv tar støyten for.

Å gjøre noe med dette, krever en fundamental erkjennelse av at skolen, som skal utfordre og danne elevene og til sist gi en vurdering av hva de kan, ikke kan bli «bedre» på den måten en produsent av sjokolade eller tørkeruller kan bli bedre. Hvilke karakterer som står på papirene til elevene som går ut, er i stor grad knyttet til faktorer som ligger utenfor skolens kontroll, som elevenes bakgrunn, helse og innsatsvilje — selv om gode lærere kan stimulere elever til å gjøre store steg. Førsteamanuensis Ingvil Bjordal ved NTNU har pekt på at det ikke er forskningsmessig belegg for si at elevprestasjonene beror på lærernes innsats. Likevel er det lærerne, og skolene, som får uforholdsmessig mye skyld og ære for elevenes resultater.

Systemet bør endres, men det kommer til å bli krevende. Det er vanskelig å se for seg at ressurssterke foreldre, hvis barn tjener på systemet, vil ønske å gå tilbake til en ordning der de i mindre grad kan påvirke barnas skolegang. Også systemet der det er elevenes adresse som styrer hvor de går på skole, har sine svakheter.

Mange steder vil også en geografisk basert ordning føle til ensartede skoler. Det kan være vanskelig å forsone seg med at man er prisgitt miljøet på den nærmeste skolen for den som har andre interesser og ønsker enn flertallet av medelevene. Likevel er det lett å se for seg de gunstige effektene: Både for skolesterke elever som blir kjent med et større utvalg jevnaldrende, og for svake elever som får noe å strekke seg etter.

Utdanningsetaten har fått mye pepper i Malkenes-debatten. Men de lyktes i å flytte ordskiftet bort fra det han ville snakke om. La oss flytte oss tilbake igjen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook