Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fritt valg i psykiatrien?

Et forslag om en ny lov om pasientrettigheter behandles i Stortinget i løpet av våren. Det inneholder mye bra. Men i forslaget heter det også: «Pasienten har rett til å velge på hvilket offentlig sykehus eller distriktspsykiatriske senter behandlingen skal foretas.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette høres fint ut. Men blir det vedtatt, vil det ødelegge mye for psykiatriske pasienter. Viktige innvendinger mot fritt valg av behandlingssted gjelder både voksenpsykiatrien og barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). Men departementet foreslår at bare BUP skal bli unntatt.

Ønsker pasienter fritt valg av behandlingssted? En helt rimelig grunn til misnøye er altfor lite tilbud der man bor. I psykiatrien er det imidlertid et stort gap mellom behandlingsbehov og -kapasitet overalt. Ingen vet sikkert hvor stort. Trolig varierer kapasiteten her i landet fra 10 til 40 prosent av det som trengs.

I proposisjonen står: «For det første har det psykiske helsevernet store kapasitetsproblemer. Det kan derfor reises spørsmål om det er mulig å innføre en slik reform innen psykiatrien.» Fritt valg øker ikke kapasiteten. Noen pasienter vil, forståelig nok, velge et annet behandlingssted fordi de ikke blir bra. Kan hende vi ikke er flinke nok. Men for noen lidelser har psykiatrien foreløpig ikke gode nok redskaper til å helbrede helt. Noen sykdommer er kroniske eller svingende.

Noen pasienter vil velge bort behandlingssted fordi de er psykotiske, med tap av virkelighetskontakt. Departementet skriver: «For det andre vet man at mange psykiatriske pasienter kan være ustabile og rømme unna behandling. Hvis disse pasientene skal kunne velge andre institusjoner under et opphold, blir det ingen kontinuitet i behandlingskjeden. For det tredje må det vurderes hvorvidt det er mulig å gi et godt tilbud til psykiatriske pasienter, f.eks. i et annet fylke, når man vet at et godt samarbeid mellom 1. og 2. linjetjenesten ofte er avgjørende for å oppnå gode resultater.»

Noen pasienter vil skifte behandlingssted pga. sin personlighetsforstyrrelse. De har beholdt virkelighetsforståelsen, men pga. lidelsen kan deres oppfatning av både seg selv og andre, også behandleren, svinge sterkt. Noen pasienter «bruker opp» tilbudet ett sted, og vil da, ved fritt valg, kunne gå videre til stadig nye steder. Det vil binde opp kapasitet.

Mange tenker seg at hjelp til mennesker med psykiske lidelser stort sett foregår i psykiatrien, i spesialisthelsetjenesten. Det er feil. I Stortingsmelding nr. 25 (1996- 97) heter det: «Ansvaret for pleie- og omsorgstjenester for personer med psykiske lidelser skal helt entydig være et kommunalt ansvar. Helsepersonell som arbeider i primærhelsetjenesten skal få bedre opplæring og kompetanse i å ta hånd om pasienter med psykiske lidelser.» «Alvorlige tilfeller kan kreve vurdering og behandling hos spesialist og henvisning til poliklinikk eller sykehus.»

Det felles ansvaret til førstelinjen og spesialisttjenesten har vært basert på såkalt sektorisering . De siste årtiene har sektoriseringen ligget til grunn for all planlegging og utbygging i Norge. Hovedstaden er et eksempel. Tidlig i 1980-årene ble det utarbeidet en innstilling som dannet grunnlaget for Oslo psykiatriplan. Om sektoriseringen het det:

«Ansvarsforhold: Sektoriseringen definerer institusjonenes opptaksområde og har vist seg hensiktsmessig for fastleggingen av ansvarsforholdene. Bostedsadressen avgjør hvilken institusjon som har ansvaret. Ordningen må praktiseres med smidighet. Oppdeling i opptaksområder av begrenset størrelse gir avdelingene mulighet for å få oversikt over behovene i befolkningen. Dette bidrar til at avdelingene bedre kan tilpasse tilbudet til behovene.»

«Samarbeidsforhold: Før sektoriseringen var samarbeidsforholdene preget av tilfeldighet. Sektororganiseringen har lagt forholdene til rette for et strukturert samarbeid mellom et begrenset antall faste samarbeidspartnere, både innad i psykiatritjenesten og utad med andre deler av helse- og sosialtjenesten. De bedrete samarbeids- og samordningsforhold er utvilsomt en av de største gevinster ved sektoriseringen.»

Sektoriseringen har gått på bekostning av spesialiserte tilbud. «Etter sektoriseringen har samtlige sektorer måttet prioritere de grunnleggende tjenester ...» I psykiatriplanen for Oslo, som ble vedtatt i 1989, heter det: «Bydelstjenestene skal ha primær- og hovedansvar for det almene psykiske helsevern. Bydelstjenestene må inngå avtaler med den psykiatriske helsetjenesten om bistand, samarbeid og fordeling av oppgaver på et forpliktende grunnlag.»

Om spesialisthelsetjenesten: «Tilbudene utenfor institusjon bør organiseres svarende til de nye bydelsinndelingene, slik at vilkårene for et nært og forpliktende samarbeid mellom første- og annenlinjetjenesten overfor de samme opptaksområder fremmes.» «Målet må være et godt samarbeid mellom alle ledd... og at det sikres kontinuitet i behandlingen.»

I proposisjonen drøftes ansvaret for å planlegge og bygge ut: «På bakgrunn av bostedsfylkets spesielle ansvar for pasienter bosatt i eget fylke har departementet vurdert om sykehus under ellers like omstendigheter skal kunne nedprioritere søknad fra et annet fylke med den begrunnelse at vedkommende ikke er bosatt i fylket. Dette vil innebære en vesentlig begrensning i det frie sykehusvalg, men vil ta hensyn til at fylkeskommunens ansvar for planlegging og drift er knyttet til fylkets innbyggere og deres behov for sykehushjelp.»

Der er slående hvordan departementets argumentasjon i hele proposisjonen underbygger å beholde sektoriseringen, og unnta også voksenpsykiatrien fra fritt valg. Men til slutt ser det ut som om selve prinsippet blir viktigst. «Sykehus kan således ikke nedprioritere pasienter bosatt i andre fylkeskommuner,» heter det. Dette må forstås slik at det også gjelder sektorer, når et fylke er delt i flere.

Hvorfor blir jeg så opprørt? Dette vil ramme de svakeste pasientene, de som er sykest, som er dårligst motivert, de som er mest avhengig av et nært og langvarig samarbeid mellom allmenntjenestene, poliklinikk og sykehus. Det er de mest ressurssterke og oppegående pasientene som makter buss- eller biltur til poliklinikken et stykke unna. Det er også de godt motiverte og ryddige pasientene som gir best inntjening. De møter opp regelmessig og krever lite indirekte arbeid.

Når det er så stor manko, vil lokallegene raskt fatte poenget. For flyttbare pasienter vil de sende parallelle søknader til kanskje fem- seks poliklinikker i stedet for til én som nå. Vi vil måtte ta henvendelsene på alvor, og bruke mye tid på vurderinger. Vi vil måtte bruke tid på å behandle hjelpetrengende, men oppegående pasienter fra andre distrikter.

Jeg har sittet med ansvar for inntak ved poliklinikker i Groruddalen i tyve år. Jeg vet hvordan det er å rasjonere altfor små ressurser, å måtte avspise mange med for lite. Vi må administrere mankoen på en mest mulig human og ansvarlig måte. Dette innebærer både at vi sørger for å prioritere de sykeste, og at vi prøver å bruke de altfor små behandlingsressursene slik at det gir mest mulig helsegevinst. Samtidig må vi kjempe for betydelig kapasitetsøkning og et mindre sykdomsskapende samfunn.

I Norge kartlegger vi nå systematisk hjelpebehovene i hvert vårt lokalmiljø sammen med førstelinjetjenestene. Det gjøres i hundrevis av kommuner og bydeler rundt om i landet, etter oppfordring fra Sosial- og helsedepartementet. Hensikten er at de tjuefire milliarder kroner som Stortinget samlet har lovet psykisk lidende mennesker i årene 1999- 2006, skal kunne fordeles til godt funderte lokale planer. Skal kartleggingen svare til hensikten, må sektoriseringen ikke ødelegges av fritt valg av behandlingssted i psykiatrien.

Hvis sektoriseringen ødelegges, vil det særlig ramme de sykeste pasientene og samarbeidet mellom første- og annenlinjetjenestene. Ikke bare er dette forkastelig. Det er også helt i strid med intensjonene både i Stortingsmelding 25, og i Opptrappingsplanen for psykisk helse, med de tjuefire milliardene, som Stortinget har vedtatt.