Fritt valg i psykiatrien?

Helse- og sosialombudet i Oslo, Helge Hjort, tar i denne kronikken opp de psykiatriske pasientenes rett til å velge behandlingssted.

Mye tyder på at denne valgfriheten faller psykiatrien tungt for brystet. Overlege Anders Evang uttalte i Dagbladet den 16. mars at en slik frihet «vil ødelegge mye for psykiatriske pasienter». Mange andre i hovedstadspsykiatrien artikulerer stor motstand mot denne nye friheten.

Lov om pasientrettigheter trer antagelig ikke i kraft før i år 2001. Friheten til å velge sykehus er imidlertid allerede innført mange steder, i Oslo ble den innført i 1997. Etter å ha virket i noen år ser denne ordningen nå ut til å fungere noenlunde smertefritt, vel å merke i den somatiske delen av hovedstadens helsetjeneste.

Så ikke i psykiatrien. Helse- og sosialombudets kontor behandler for tiden flere slike saker. I én ønsker en ung kvinne å bytte distriktspsykiatrisk senter (DPS), fordi hun synes hun er blitt dårlig behandlet der hun nå får hjelp. Hennes søknad er avslått med følgende begrunnelse: «Totalt sett kan en ikke se at overføring til et annet DPS ville representere et bedre tilbud enn det hun kan få her.» Et tilsvarende ønske fra en annen pasient, denne gangen om å få tilbake en behandler hun hadde tillit til og var meget fornøyd med, ble besvart slik: «Ovennevnte har vært til konsultasjon v/psyk. poliklinikk. Det kan bekreftes at hun på det tidspunkt ikke lå an til skifte av behandler.»

Man meddeler altså sitt standpunkt, men finner det ikke bryet verd å grunngi det for pasienten. Er det mulig å være mer arrogant? Psykiatrien utviser ikke sjelden dypt bekymringsfulle holdninger overfor de mennesker som er deres pasienter.

Samtidig stiller psykiatrien det ufravikelige krav at pasientene skal forklare hvorfor de vil bytte. Den begrunnelse man ikke gir pasienten, skal altså pasienten værsågod gi psykiatrien. Bør vårt helsevesen kunne kreve at bytteønsker begrunnes? Det harmonerer dårlig med en ubetinget rett til å velge sykehus. Man gjør et vesentlig innhugg i valgfriheten hvis bare de velbegrunnede bytteønsker etterkommes.

Motstanden mot pasienters valgfrihet ser ut til å bunne i fire synspunkter.

1. For det første hevder mange, særlig på den politiske venstresiden, at valgfrihet bare vil bli benyttet av de ressurssterke pasientene.

Helse- og sosialombudets klagesaker tilsier med all ønsket tydelighet at det ikke bare er de ressurssterke som vil bytte. Både sterke og svake - hvordan man nå skiller mellom dem - stiller i økende grad krav om å få velge hvor de skal behandles - i psykiatrien, på sosialkontoret, i rusomsorgen, barnevernet og eldreomsorgen. Bør de høres med sitt ønske? Tidligere møtte alle som ønsket valgfrihet motstand, også de pasienter som nå har fått denne friheten. Den motstanden er på vei til å gå over. Men den lever videre der valgfrihet ikke er innført.

2. For det andre frykter noen at særlig psykiatriske pasienter vil misbruke sin valgfrihet. Til hva? Det sies at noen vil gi seg til å surfe fra behandlingstilbud til behandlingstilbud. «Manglende evne til å bli i relasjoner er nettopp en del av tilstandsbildet for en rekke pasienter», som en psykiater skriver til ombudet. Til det er å si at slik «shopping» ikke bare behøver å være av det onde. Hvis valgfriheten fører til mange omvalg, får man eventuelt begrense antallet valg man får gjøre.

3. For det tredje frykter noen at en strøm av byttesaker vil skape kaos i helsevesenet. Anders Evang er dessuten bekymret over å «måtte bruke tid på å behandle hjelpetrengende, men oppegående pasienter fra andre distrikter » (min utheving). Folk får kanskje holde seg der de kommer fra.

Vil hans profeti slå til? Da Høyesterett i 1977 ga pasientene rett til innsyn i egen journal, fryktet mange at leger ville bli stående ved kopimaskinen fremfor å behandle pasienter. Slik gikk det ikke. Det er nokså få som gjør bruk av den selvsagte rett alle pasienter har til å få innsyn i sin sykejournal. Slik vil det trolig gå også med valgfriheten. Erfaringen viser allerede at ikke mange velger å bytte. I SINTEF NIS-rapport 7/97: «Vanskelige Valg» påvises det at den valgfrihet som en del helseregioner og fylkeskommuner alt har innført, ikke har ført til at mange pasienter finner grunn til å benytte seg av den.

Er det da noen vits i hele valgfriheten? Jeg synes det. De som vil bør vel anstendigvis få bytte, selv om de ikke er mange? Jeg gadd se den som vil avskaffe retten til journalinnsyn, fordi ikke altfor mange benytter seg av sin rett.

4. For det fjerde blir det sagt at valgfrihet og tvangsbehandling er en selvmotsigelse. Det er like riktig som det er misforstått. Selvsagt kan man ikke få velge bort en tvangsbehandling som det er truffet rettsgyldig beslutning om. Så langt kan ikke friheten gå. (Men kanskje kunne en som skal tvangsinnlegges få være med på å bestemme hvor behandlingen skal foregå?)

Frykten for at pasientene vil velge hjelpen bort hvis de får frihet til å velge, er først og fremst tankevekkende for psykiatrien selv. Men så lenge den nye psykiatriloven åpner adgang til å tvangsanbringe dem som har en alvorlig sinnslidelse, er det klart at tvangsbestemmelsen går foran pasientrettighetslovens valgfrihet.

Psykiatrien er ikke alene om å være mot valgfrihet. Arbeiderpartiet er enig med Evang (det har Ap vært før). Asmund Kristoffersen (Ap), saksordfører under stortingsbehandlingen av pasientrettighetsloven, har uttalt at loven går for langt når den gir rett til fritt valg av sykehus.

Hva med helsebyråkratiet? I Oslo er rådhusadministrasjonen måtelig begeistret. Byråkratene ser ut til å mene at politikerne har ment, men glemt, å ta forbehold om at valgfriheten ikke gjelder psykiatrien. Derfor stanger psykiatriske pasienter som ønsker å velge behandlingssted hodet mot en byråkratisk mur. Forandringer er ikke byråkratiets sterkeste side.

Det er nokså bortkastet å diskutere om valgfriheten i Oslo omfatter psykiatrien, når Stortinget nettopp har vedtatt at det i Norge - hvori opptatt vår hovedstad - skal være valgfrihet, også for psykiatrien. Noen er likevel så mot valgfrihet at det går ut over evnen til å lese innenat: «For voksenpsykiatrien gjelder fritt sykehusvalg kun for distriktspsykiatriske sentra,» skriver Rådhusets fremste helsebyråkrater til ombudet, mens loven vitterlig sier det motsatte.

Både i det somatiske helsevesenet og i psykiatrien har det gamle sektorsystemet ført til at pasienter er blitt kasteballer. Fremfor å tilby pasientene behandling, krangler institusjonene seg imellom om hvem av dem som skal slippe å motta pasienten. Av og til har dette fått alvorlige følger. Pasienter har måttet vente, innimellom med fatalt resultat, på at diskusjonen når en konklusjon. Det er på høy tid at vi avskaffer et gammelt prinsipp i vårt helsevesen, som har vært en ulykke for mange pasienter: Asylsuverenitetsprinsippet har gitt institusjonene rett til selv å velge sine kunder. Det er vel på høy tid at det blir tvert om?

Psykiatrien har et formidabelt formyndersk potensial, og vet til tider å bruke det. Det går an å oppfatte motstanden mot å gi mennesker med psykiske lidelser den samme valgfrihet som andre som paternalistisk og misantropisk motivert. Men toget har altså gått: Valgfriheten er vedtatt av Stortinget. Den er blitt lov. Det er for sent å vende om, og det tar seg dessuten dårlig ut å si at syke - men ikke psyke - pasienter får velge.