Fritt vilt

«Fair Game» er et smart politisk drama som ripper opp i gamle Irak-sår.

FILM: Før jeg lente meg tilbake i kinosetet, tenkte jeg at dette kommer til å bli et middels interessant gjensyn med ei tid vi helst vil glemme. Den begredelige Bush-epoken har avfødt en rekke mislykkete filmer fra Hollywoods venstrevridde ghetto, så kan vi ikke bare la elendigheten råtne sammen med høstløvet og tenke framover?  

Det tar imidlertid ikke mange minuttene før jeg er tilbake i Bush-land. «Fair Game» åpner gamle sår, også for oss som på trygg avstand bygget opp en stadig sterkere forakt for gjengen i Det hvite hus, som løy og manipulerte seg fram til en krig de ikke hadde noe ønske om å unngå.  

Smålig hevn
Vil det si at Doug Liman («The Bourne Identity») har laget en god film? Tja, la oss kalle den en svak femmer. Historien starter i thriller-modus, med Valerie Plame (Naomi Watts) som CIA-agent på oppdrag i eksotiske himmelstrøk. Dette for å understreke at hun var en dyktig «undercover operative», slik at vi skal skjønne hvor alvorlig og upatriotisk det er av Dick Cheneys håndlangere å lekke hennes identitet til kommentatoren Robert Novak, som «outet» Plame i sin faste spalte i The Washington Post og dermed endte hennes karriere.  

Og dette gjorde man som smålig hevn overfor Plames noe selvrettferdige ektemann, tidligere ambassadør Joseph Wilson (Sean Penn), som nektet å sitte stille og se på at løgner om masseødeleggelsesvåpen ble brukt til å rettferdiggjøre invasjonen i Irak.  

Ekteskap i krise
«Fair Game» er god på å dramatisere konsekvensene av lekkasjen. Filmen baserer seg på memoarene til begge ektefeller, men siden Plame ikke har kunnet fortelle om operasjoner hun har vært med på, inneholder filmen en fiktiv historie om en irakisk lege og hennes bror i Bagdad, som er blant dem som får lide når Plame mister jobben.  

Skildringen av hvordan begivenhetene påvirker Plame og Wilsons ekteskap er ikke uinteressant, men tar noe av energien fra det som først og fremst er et politisk drama. «Fair Game» er likevel severdig og kan bli stående som en av de mer minneverdige filmene fra et sorgens kapittel i amerikansk historie.