Fritt vilt

DEBATT: Hvordan forhindre at voldtekter skjer?

Forrige helg ble en 19 år gammel jente på vei hjem fra julebord i Drammen dratt inn i en bil og voldtatt av tre ukjente menn på en forlatt parkeringsplass ved et kjøpesenter i sentrum. Hun fikk noe tredd over hodet så hun ikke skulle kunne identifisere overgriperne senere. Etter overgrepet klarte jenta å oppsøke en privat fest i nærheten for å få hjelp. Det er vanskelig å forestille seg et verre og mer krenkende overgrep, men dessverre er ikke denne hendelsen enestående. Den føyer seg inn i en lang rekke overfallsvoldtekter, særlig i hovedstaden, hvor kvinner har blitt overfalt og voldtatt eller forsøkt voldtatt, ofte på vei hjem fra byen eller fra fest.

Debatten har gått høyt og lavt både om hvordan overfallsvoldtekter spesielt, men også voldtekt og seksualisert vold generelt, bør håndteres. For, selv om de fleste oppfatter voldtekt som en grov krenkelse av et annet menneske, er det likevel slik at voldtekter skjer - hele tiden. Det finnes ikke sikre tall: Voldtektsutvalget som avga sin innstilling for et snaut år siden anslo at mellom 8.000 og 16.000 personer opplever voldtekt eller voldtektsforsøk hvert år. Utvalget understreker at estimatet er konservativt, at voldtektsofre ofte vegrer seg mot å anmelde overgrepet, og trekker følgelig slutningen at dette er et «samfunnsproblem av betydelig størrelse».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et dominerende spor i debatten om voldtekt er at kvinner i større grad må anmelde overgrepet slik at flere gjerningsmenn dømmes og samfunnet får demonstrert sin avsky for seksualisert vold. Men hva gjøres egentlig for å forebygge at slike overgrep overhodet forekommer? Er det ofrene som er ansvarlige for forebygging?

Det er i all hovedsak menn som voldtar og kvinner er som oftest ofrene. Voldtekt er med andre ord et klart kjønnet fenomen og defineres blant annet av FN, sammen med annen vold mot kvinner, som et grovt brudd på grunnleggende menneskerettigheter som Norge har forpliktet seg til å etterleve. Voldtekt er dessuten rammet av straffeloven. Retten til frihet fra vold og krenkelse er grunnleggende og langt på vei en forutsetning for at man skal kunne nyttiggjøre seg av andre rettigheter. Slik sett inngår denne grunnleggende retten i et større hele av det som i samfunnsvitenskapelig sammenheng kalles det demokratiske medborgerskapet, som et overordnet begrep for de rettighetene vi har som medborgere i et samfunn. Derfor er det avgjørende at staten gjør sitt ytterste for å forhindre at kvinner utsettes for seksualisert vold og voldtekt. Fordi denne typen overgrep er dypt krenkende, men også fordi kvinner som medborgere har rett til frihet fra vold.

Hva gjør staten for å forhindre at kvinner blir ofre for voldtekt? Voldtektsutvalgets innstilling gir noen prioriteringer. Rapporten bærer navnet «Fra ord til handling». Dette signaliserer sterk handlingsvilje i forhold til det som karakteriseres av justisminister Knut Storberget og utvalgsleder Rita Sletner som «et av de mest traumatiserende overgrep et menneske kan utsettes for». Det er ingen tvil om at det her er et ønske om endring. Særlig var justisministeren og utvalgslederen opptatt av at så få voldtekter anmeldes, samt at en forsvinnende liten andel (under en prosent) av gjerningsmennene i voldtektssaker blir domfelt. Derfor foreslo utvalget blant annet en ny sentral enhet mot seksualisert vold i politiet, samt en rekke tiltak som skal styrke ofrenes stilling og avhjelpe deres situasjon etter en voldtekt, både i hjelpeapparatet og i rettssystemet.

At voldtatte skal ivaretas bedre er selvfølgelig viktig, men for kvinner flest - de potensielle ofrene - er det store spørsmålet hva som gjøres for at voldtekter ikke skjer. I Voldtektsutvalgets fyldige mandat fra regjeringen heter det i en setning at utvalget skal foreslå forbyggende tiltak mot voldtekt og seksuelle overgrep, men mandatet prioriterer først og fremst det som skjer, eller snarere bør skje, etter at en voldtekt har funnet sted. Med tanke på alvorlighetsgraden av slike overgrep kunne man forvente en mer offensiv satsning på forebygging av voldtekt.

Dette poengterer også utvalget selv, når de sier at (primær)forebyggende tiltak rettet mot hele befolkningen, har vært lite i fokus både nasjonalt og internasjonalt. Det er de sekundær- og tertiærforebyggende tiltak som har vært prioritert. Det dreier seg hovedsakelig om straffeforfølging av gjerningsmenn og skadebehandling av offeret. Fraværet av fokus på primærforebygging setter utvalget i sammenheng med at det er vanskelig å måle resultater i forhold til denne typen tiltak «når suksesskriteriet består i at en handling ikke skal inntreffe», som det står i rapporten. Det er vanskelig å dokumentere, og dessuten krever slik forebygging langsiktig og tålmodig innsats. Utvalget etterlyser langt sterkere innsatser på hele det forebyggende feltet, samt mer forskningsbasert kunnskap om hva som faktisk kan bidra til at primærforebygging fungerer.

Forebygging på dette nivået handler om å angripe voldtekt og seksualisert vold som et samfunnsproblem vi alle har et ansvar for å stoppe. Mangelfull innsats på forebygging sender problematiske signaler om at ansvaret for at overgrep ikke skal skje bæres av den enkelte jente eller kvinne. Koblet sammen med medieutspill hvor jenter advares mot å bevege seg i det offentlige rom, er resultatet en problematisk individualisering av ansvaret for overgrep, der det potensielle offeret må tilpasse egen atferd i forhold til hva som i verste fall kan skje om hun velger å gå hjem fra en fest. Da har man i realiteten abdisert som samfunn i troen på at dette er noe man faktisk kan gjøre noe med, og veien er kort til en situasjon der det er kvinners eget ansvar om de blir voldtatt på vei hjem fra byen. Det er også et paradoks dersom forebygging skal hvile på skuldrene til ofrene for disse overgrepene, i den utstrekning de anmelder voldtekten. Det kan være mye å kreve av noen som allerede har gått igjennom ekstreme påkjenninger.

Foto: MORTEN HOLM/SCANPIX
Foto: MORTEN HOLM/SCANPIX Vis mer

Når det gjelder akkurat overfallsvoldtektene, skjer flesteparten av disse i det offentlige rom, i motsetning til majoriteten av voldtekter som skjer i de private, lukkede rom. Her har myndighetene derfor en gylden mulighet til å sette i verk målrettede strakstiltak som styrket vakthold i sentrumsområder på kveldstid, mer politi i gatene, tilstrekkelig gatebelysning, mer kollektivtransport, sponsede taxier også videre. Slik går det an å demonstrere ansvar, og at kvinner faktisk ikke er fritt vilt selv om de beveger seg utenfor sin egen dør på kveldstid.

Fritt vilt