PÅ TRYNET: Når lar du barnet ditt prøve seg aleine på sykkelen, gå aleine til skolen eller ta bussen på egenhånd til fotballen? Psykolog Paul Moxnes  advarer mot «overbeskyttende, overkontrollerende og påtrengende foreldre» som bygger opp «angstfølsomhet i sine barn». 
Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / Scanpix
PÅ TRYNET: Når lar du barnet ditt prøve seg aleine på sykkelen, gå aleine til skolen eller ta bussen på egenhånd til fotballen? Psykolog Paul Moxnes advarer mot «overbeskyttende, overkontrollerende og påtrengende foreldre» som bygger opp «angstfølsomhet i sine barn». Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / ScanpixVis mer

Frittgående barn

Å overvåke egne barn er bare så 00-talls. Trenden det nye tiåret blir foreldre som opponerer mot dagens trygghetstyranni, skriver Karianne Bjellås Gilje i denne kommentaren.

||| Lar du barnet ditt sykle alene til biblioteket? Ta bussen til selvvalgte fritidssysler? Gå til butikken? I Norge er nok svarene fremdeles oftere ja enn ellers i Europa og i USA. Men egne stikkprøver viser at også norske foreldre bør våge å ta debatten: Hvor frittgående er egentlig barna våre?

I USA har «Free-Range Kids» det siste året blitt noe alle har en mening om. Det startet da skribenten Lenore Skenazy bestemte seg for å følge sitt eget foreldreråd: «Ta et skritt tilbake. Og så ett til.» Hun reiste med sin niårige sønn til kjøpesenteret Bloomingdales på Manhattan, utstyrte ham med 20 dollar, et t-banekort og -kart, og vinket farvel. Ingen mobiltelefon. Sønnen hadde ønsket å få ta seg hjem på egen hånd. Siden skrev hun i «New York Sun» om barnets ekstatiske mestringsglede, og andre foreldres forferdelse og fordømmelse, etter at den urbane stifinneroppgaven var utført med glans: «Halvparten av alle jeg har fortalt det til har lyst til å anmelde meg for barnemishandling. Som om det å holde barn bak lås og slå og hjelm og under mobiltelefon- og aupair-overvåking er den rette måten å oppdra barn. Det er det ikke. Det er svekkende både for oss og dem.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vestlige land fikk på 00-tallet egne ord for overbeskyttende og overivrige foreldre: Skandinaviske «curlingforeldre» koster isen så barna friksjonsfritt kan gli framover i livet. Canadiske «snøplogforeldre» og amerikanske «helikopterforeldre» betegner det samme: Detaljstyrende foreldre som har problemer med å slippe barna av syne. Som følger dem svært tett opp, i en uskjønn blanding av å leie og å dytte.

Reaksjoner mot blandingen av trygghetstyranni og aktivitetspress måtte jo komme. I Norge har reaksjonene ikke manifestert seg i bokform ennå, men på det angloamerikanske markedet har det kommet flere talende titler: Redaktør av magasinet «The Idler» Tom Hodgkinson har utgitt «The Idle Parent: Why Less Means More When Raising Kids». I hans humoristisk-seriøse «manifest for passivt foreldreskap» er et kjernepunkt nettopp «»Vi lover å la barna våre få være alene». «Slow parenting»-talsmannen Carl Honoré har utgitt «Under Pressure: Rescuing Our Children from the Culture of Hyper-Parenting», der han hevder at vi lever i en kultur som forteller oss at barndommen er for verdifull til å overlates til barna, og at barn er for verdifulle til å bli latt alene.

Leonore Skenazys "Free-Range Kids" har undertittelen «Giving Our Children the Freedom We Had Without Going Nuts With Worry». Både i boka og på den tilhørende bloggen, som nylig ble kåret til USAs «mest kontroversielle foreldreblogg», framstår Skenazy som en ansvarlig og moderat utfordrer av angsten for alt som kan skje et frittgående barn. Hun vil ikke avskaffe verken bilseter, redningsvester eller sykkelhjelmer. Målet er ikke aktivt å oppsøke faktiske farer, men handle ut fra hva som reelt er risikabelt for barn, ikke ut fra frykt for fantomfarer. Som forfatteren Warwick Cairns skriver i «How To Live Dangerously. Why We Should All Stop Worrying, and Start Living»: Er du redd for at noen skal kidnappe barnet ditt? Statistisk sett må du låse dem ute fra hjemmet i 200 000 år for at det skal skje (og selv da vil du få dem trygt tilbake innen 24 timer).

«Barns muligheter for å leke alene forsvinner fortere enn isbjørner i en Al Gore-powerpoint. Beskjeden vi gir dem er ikke bare at de er inkompetente, men at de er i stor fare,» skriver Skenazy. Det paradoksale er jo at den største enkeltfaren utenfor hjemmet er påkjørsel, fordi urovekkende mange flere bruker bil for å frakte egne barn til skole og fritidsaktiviteter i frykt for at det skal skje «noe» med dem. En vond sirkel, med andre ord. Parkerer flere bilen i hverdagen, blir det med ett mye tryggere å ferdes ute for alle barn. Medieskapte panikker etter tragiske, men svært sjeldne bortførelser, må ikke få styre hva barn i svært trygge land får lov å utforske på egen hånd. 90 prosent av alle overgrep mot barn begås av personer de kjenner fra før. Og, som vi vet: De fleste ulykker skjer i hjemmet.

«Frisk angst» heter åpningskapitlet i en ny, norsk mini-innføring i vår tids mest omseggripende fenomen. Disse sidene i «Hva er angst» bør bli obligatorisk foreldrepensum. Her skriver psykolog Paul Moxnes at vi først som sist bør innse at en sinnstilstand permanent fri for angst er umulig og umenneskelig. Ekte trygghet er ikke fraværet av, men toleranse for frykt og angst. Å gjøre slikt man er redd for, er det mest utviklende for både barn og voksne. Moxnes kaller det positiv angst — mens han advarer mot «overbeskyttende, overkontrollerende og påtrengende foreldre» som bygger opp «angstfølsomhet i sine barn». Foreldre må la barn «få anledning til å utfolde seg, gi det frihet til, og hjelp til, å prøve ut nye ting, utforske omgivelsene, hanskes med det uventede, og, ikke minst, få anledning til å hjelpe seg selv samt få utfolde sin naturlige trang til å hjelpe andre».

Norske foreldre har verdens beste utgangspunkt for å la 2010-tallet bli tiåret der vi opponerer mot dagens blanding av trygghetstyranni og hyperaktivitet. Vi må hjelpe hverandre til å tolerere egen angst for at noe skal skje barna våre — og prestasjonsangsten for at det ikke skal skje nok i hverdagen deres.
Min niåring sitter alene på t-banen hjem fra byen nå. Ta godt vare på henne.