Frittløpende fantasi

«Lotte og månesteinens hemmelighet» er en gjennomført surrealistisk reise som virker helt naturlig.

FILM: Det startet som TV-serie, fortsatte med spillefilmen «Lotte i Oppfinnerland» (2007) og nå er de to godt voksne estlenderne Janno Poldma og Heiki Ernits her med oppfølgeren om hunden Lotte, som bor i et lite land ved sjøen der alle liker å finne opp ting.

Pannekakefisking
Poldma og Ernits har en utsøkt fornemmelse for barns verden. Når Lotte sitter i en båt og lurer på hvordan hun skal få postet et brev, stikker hun hodet under vannflaten og ser seg rundt. Selvsagt står det en postkasse der. Hun legger brevet i kassa og en flyvefisk bringer det straks videre.

Ved et annet tilfelle trenger Lotte hjelp av en mann som sitter på kaia og fisker pannekaker. Onkel Klaus sier at selvfiskete pannekaker er de beste. Vi får også se hvordan man lager pannekaker på havets bunn. Hva skal man vel med en konvensjonell historie når det ene tar den andre på denne måten uten stans?

Viltvoksende
Litt handling får vi, likevel. Onkel Klaus har ved et uhell stjålet tre steiner som en gjeng kaniner med tre ører behøver for å reise tilbake til månen. To av kaninene følger etter dem for å få tak steinene. Det samme gjør katten Paul - han spiller trommer og er forelsket i den forfengelige sangeren Matilda, som gjerne vil ha en månestein til smykke.

Regissørene er svært gode til å gi de mange dyrene karakter gjennom små detaljer. Hele veien preges filmen av en viltvoksende oppfinnsomhet som minner mer om barns assosiering enn den jevne animasjonsfilm for barn. Fargene er klare og sterke, slik de gjerne blir uten 3D-briller.

Filmen har premiere 1. juledag.

«Lotte og månesteinens hemmelighet»

5 1 6
Regi:

Janno Poldma og Heiki Ernits

Se alle anmeldelser