Frivillighet i endring

Det moderne menneske vil gjerne gjøre noe for andre mennesker. Tre av fire nordmenn vil gjerne gjøre mer for sin neste, viser undersøkelser. Men ikke alle vil eller kan utføre sin frivillighet på den gammeldagse måten. Det er ikke folks vilje til å gjøre noe for andre det er noe i veien med, men vår evne til å ta vare på de villige hender.

Hvordan skal vi legge til rette for at folk fortsetter å bruke tid på andre som trenger hjelp og omtanke? Dette er et hovedtema når Norges Røde Kors denne helgen arrangerer sitt landsmøte. Frivillighet er selve grunnlaget for Røde Kors. I dag er dette grunnlaget i ferd med å endre karakter. Årsakene til dette kan være mange. Familiemønstrene har endret seg, og både kvinner og menn er i fulltidsarbeid. Barn, unge og voksne har et mylder av fritidstilbud å velge blant, både tradisjonelle og nye, kommersielle tilbud. Mange familier er blitt «transportbyråer» med store krav til innsats i form av dugnader, kjøringer og vakter. I seg selv representerer dette stor frivillig innsats, og derfor bruker vi samlet like mye tid på frivillighet nå som før. Men det er i større grad enn tidligere tale om aktiviteter for en selv og sin egen familie.

Hvem er så «de frivillige»? Nesten alle. Ifølge Håkon Lorentzen ved Institutt for samfunnsforskning er det ingen andre vestlige land som kan vise til så mye frivillig innsats som Norge. Vi har en sterk tradisjon for dugnadsånd. Vi er blant de beste i verden til å samle inn penger, og kan mobilisere bygda når det trengs. Men innsatsviljen stanser ikke der: FAFO-rapporten «Sosial Puls» (1993) viser at tre av fire voksne nordmenn kunne tenke seg å bruke enda mer av sin tid på frivillig arbeid. Utfordringen for organisasjonene er å koble denne innsatsviljen med de uløste oppgaver.

Norges Røde Kors har undersøkt hvorfor folk ønsker å gjøre en frivillig innsats: Det viser seg at det grunnleggende motiv er at det å gjøre noe for andre er verdifullt i seg selv. Det har en egenverdi å realisere sine evner, utdannelse og ferdigheter for en god sak. Videre oppgir folk at frivillig arbeid gir glede, overskudd og stor læring, samtidig som det bygger opp toleranse og forståelse mellom mennesker. Først og fremst ønsker folk å gjøre en innsats for nærmiljøet. Det henger nok sammen med at det er der du lettest kan se at du betyr noe for andre, og det gir mening til ditt eget liv. Frivillighet dreier seg ikke bare om å yte: den som er viktig for andre, blir aldri selv ensom.

Den mellommenneskelige dimensjonen gjør at frivillig arbeid skiller seg vesentlig fra annet arbeid. Et eksempel: Innsatte i norske fengsler setter stor pris på å vite at Røde Kors-visitorene, som vi i dag har ca. 400 av i Norge, faktisk ikke får betalt for å komme på besøk på cella. Frivillige medmennesker har kanskje større evne til å gi den enkelte oppmerksomhet i situasjoner der den mer institusjonaliserte og profesjonaliserte omsorg ofte tenker «klienter». Man kan ikke bli betalt for å være medmenneskelig og for å bry seg. En tidligere innsatt skrev til oss for noen år siden om visitoren som fulgte opp uke etter uke, år etter år:

«Det er såpass beundringsverdig at jeg selv styrket min egen livskraft. Slike mennesker fortjener å se at det nytter å gi et bidrag, og se at den personen de har lagt tid og engasjement ned i, klarer seg etter løslatelsen.» Det er lett å forstå at det ikke bare er den innsatte som får noe i en slik mellommenneskelig relasjon.

I dette mellommenneskelige ligger også mye av nøkkelen til å få de mange tusen villige til å bli faktisk frivillige. Mange er, med god grunn, redde for å bli opphengt i papirarbeid. Derfor må vi avbyråkratisere frivilligheten. Samtidig stilles også frivillig innsats overfor strengere krav til kvalitet. Kvalitet krever profesjonalitet - og da blir et visst byråkrati uunngåelig.

En løsning kan være at noen er betalt for å organisere aktiviteten, mens de som melder seg som frivillige, nettopp får bruke tiden på sine medmennesker. Frivillighetssentralene er et eksempel i så måte, Barn og Unges kontakttelefon likeså. Her sørger en betalt koordinator for å organisere mellom 20 og 40 telefonvakter. Vaktene er voksne mennesker som ønsker å bidra for at barn og unge skal få en bedre hverdag. De lytter til barnas historier, svarer på spørsmål, gir råd - og videreformidler til eksperter når spørsmålene blir slik at profesjonelle må til. De bidrar noen timer hver uke eller hver måned, og de slipper papirarbeidet.

Dette kan være modellen for fremtidens frivillighet: totimersmedlemmet som etter at arbeidsdagen som megler er unnagjort går på trening to kvelder i uken og besøker en fengselsfugl en kveld i uken. Eller som tegner seg på en «sosial beredskapsliste» og kan ringes på mobiltelefonen når det trengs en spontaninnsats i lokalsamfunnet.

Hvis vi skal legge til rette for denne moderne form for frivillighet, må vi som organisasjoner tenke annerledes. Ildsjelene som legger ned 20 timers arbeid i uken, må akseptere at de 10 som nedlegger to timer hver også er «ordentlig frivillige». Vi må akseptere at folk sier nei til å sitte i styret fordi de heller vil bruke tiden på direkte innsats for medmennesker. Og vi må akseptere at mange er «baktropp»-frivillige som bare trår til når det er ekstra viktig.

Tendensene til byråkratisering av frivilligheten har også en annen side. Vi kan bli så opptatt av våre interne møter og kurs at vi glemmer det aller viktigste for å rekruttere nye frivillige: Noen må spørre dem. Før man beklager seg over hvor lite folk er villig til å stå på, bør man ut av styremøtene og spørre folk. Gang på gang viser det seg at hvis det gjelder konkrete oppgaver i lokalsamfunnet, så reiser folk seg fra TV-stolen hvis de bare blir spurt. Et eksempel er hurtigopprettelsen av Onsrud transittmottak i Ullensaker. Røde Kors fikk i vår i oppdrag av Utlendingsdirektoratet å gjøre klart et transittmottak for kosovoalbanske flyktninger. I løpet av fem dager åpnet mottaket. Lokalsamfunnet engasjerte seg sterkt - og attpåtil fikk Ullensaker Røde Kors flere nye medlemmer.

Det gjelder med andre ord å gi folk muligheten til å gjøre noe for dem som har det vanskelig. Når vi ser rusmisbrukere på gaten, er det lett å få sympati, men vanskelig å vite hva vi skal gjøre. Derfor er det gjerne lettest å gå i ring rundt dem, selv om vi egentlig så gjerne ville gjort noe for å hjelpe. Da Skien og Gjerpen Røde Kors startet opp et natthjem for rusmisbrukere, var det flere som grep muligheten til å yte noe: nye, aktive medlemmer trådte til for å drive hjemmet på frivillig basis.

Kjernen i frivilligheten er slitesterk: den enkle tanken om at det viktigste ved å være menneske er å være noe for andre mennesker. En ny undersøkelse blant norsk ungdom bekrefter dette: Nelson Mandela og Mor Teresa scorer høyere som idealer enn for eksempel Kjell Inge Røkke. Når viljen til frivillig innsats er så åpenbart til stede, må vi våge å stille spørsmålet om vi er flinke nok til å kanalisere innsatsviljen. Det er derfor Norges Røde Kors' landsmøte vil sette søkelys på at frivillighet i endring ikke trenger bety frivillighet i tilbakegang.