Frivillighet?

AFGHANISTAN: Jeg vil gi noen tilbakemeldinger på innlegget fra den anonyme soldaten i 2. bataljon (14/11) om at forsvaret ikke driver med indoktrinering. Soldaten fra 2.bn. forteller at forsvaret gir god informasjon, at det legges vekt på tillit og åpen kommunikasjon mellom soldater og befal i leiren. En nødvendig betingelse for å etablere god dialog og tillitsfulle relasjoner når soldater gjennomfører verneplikten. At soldatopplæringen er profesjonelt regissert og ikke noe lureri er godt for oss foreldre å bli forsikret om. Men når argumentet om frivillighet til å reise til Afghanistan brukes, blir jeg urolig.

Det har vært runder med utvelgelse av soldatene i 2.bn de siste ukene. En del soldater har reist og en del er igjen fordi de oppfyller kravene som settes. Fint, det er viktig at de som tjenestegjør i utlandet er godt forberedt. Men gjennom å utpeke noen som mer utvalgte enn andre kan valgfriheten og frivilligheten reduseres. De som er igjen, opparbeider en status og kompetanse som god skytter, gode til å håndtere bomber eller som stridsvognoperatør.

Soldatene deles inn i forskjellige lag, der sosiale aspekter som utvikling av en positiv lagånd og å ta vare på hverandre er spilleregler for å få teamet til å fungere. Dette bekrefter soldaten fra 2.bn i avisinnlegget. Å være en del av et slik sterkt sammenholdende kameratmiljø er svært positivt, men innebærer også et stort ansvar for den enkelte. Etter hvert som tida går utvikles og forsterkes det sosiale kameratskapet mellom soldatene i leiren. Soldaten fra 2.bn sier soldatene reiser til Afghanistan i solidaritet med hverandre. Ettersom tida går blir det så mulig for den enkelte soldat å si nei til å være med videre? Treninga og opplæringa er dreid mot oppdraget i Afghanistan. Jeg kan forstå at valget kan bli et vanskelig etisk dilemma å håndtere. Tenk å være en som svikter det gode samholdet til kamerater og offiserer. Indirekte signaliseres kanskje at du er feig, pysete eller arrogant. Å klare å stå i disse motstridende følelser er vanskelig for alle. Soldatene kan komme i en double-bind situasjon; der damned if you do and damned if you don’t blir gjeldende dilemma.

Frivilligheten kan dermed bli en illusjon. Å stå imot maktmekanismene som råder i kampen om ISAF-soldaten, er ikke uskyldig eller frivillig. Jeg håper og tror at sønnen min og soldatkameratene hans er i stand til å forstå mekanismene som utkjempes for å bli rekruttert som ISAF-soldat. Men beslutningene gjelder ikke bare for disse soldatene, men alle de som står for tur til å krige mot Taliban i Afghanistan. Jeg vil til slutt utfordre forsvaret om å komme med statistikk på hvor mange soldater (utenom Telemarksbataljonen) som hittil har sagt ja og nei til oppdrag i Afghanistan, og hvor gamle de er.