Frode Grytten er nummer 17

«Bikubesong» er en av vår tids beste bøker.

«Bikubesong» er en raus og frodig tekst om menneskene som befolker «Murboligen» i Odda, en gård som eksisterer i virkeligheten. Men de forsmådde konene, rasende mennene og geskjeftige barna leseren møter i de 25 novellene som til sammen utgjør boka forlaget kaller «en novellistisk roman», er Frode Gryttens skapninger.

Boka ga Grytten, som tidligere hadde gitt ut en diktsamling og fire novellesamlinger, et nasjonalt gjennombrudd. Den fikk Brageprisen og ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Med «Bikubesong» innkasserte også Grytten en sjelden nynorskseier over bokklubbsystemet. Etter først å ha avvist boka, antok De Norske Bokklubbene den året etter. «Bikubesong» er i tillegg blitt suksess som teaterstykke både i Oslo og Odda, og regnes syv år etter utgivelsen som Gryttens hovedverk.

Drømmer og musikk

«Murboligen» er en verden i miniatyr. Typegalleriet er samtidig fantasirikt og lett gjenkjennelig, og blant de fremste av bokas mange kvaliteter. Her bor den smellfeite «prinsessa av Burundi» som jobber på gatekjøkken og ikke tør stole på beilerens kjærlighet før han har spist seg opp til hennes størrelse. Her bor kinobillettøren Betty, «ei Audrey Hepburn fødd på feil side av planeten», som er så overjordisk vakker at ingen andre enn den alkoholiserte eks-fotballhelten Henry tør prøve seg. Her bor «fittetjuven», 22-åringen som har stått i med alle gårdens kvinner under 50 bortsett fra ei, og Robert Lie, Securitas-vakten som aldri fikk oppfylt politidrømmen sin, og som ender med å flykte fra verksdirektøren han har kneblet etter å ha forsøkt å presse ham for penger.

De bebor alle et gammelmodig univers som muligens er i ferd med å forsvinne, et univers der menn er menn og kvinner er kjerringer. Minner er da også helt avgjørende i Gryttens måte å fortelle på, selv om han varierer teknikken fra novelle til novelle.

I ei tid der industrien og sosialdemokratiet ikke lenger er hva det en gang var, blir tradisjonen stadig satt på prøve av alskens nymotens påfunn. Kultur- og klassemotsetninger går som en rød tråd gjennom novellene. De knyttes også sammen av skikkelser som dukker opp i flere av dem. Populærkulturen og drømmene den fører med seg, er et annet fast holdepunkt. Fabrikken durer, regnet trommer, men i Gryttens grå hverdagsunivers er Oddas lyder alltid akkompagnert av en bestemt type engelskspråklig poprock: The Smiths, Morrisey, Bruce Springsteen.

Hete omfavnelser

I «bikuben» sliter menneskene med kjærligheten, de lengter bort og lengter hjem og tenker på hvordan livet kunne vært annerledes. De gamle blir syke, nye barn fødes. Koner bankes, alkohol misbrukes og sladder utveksles. Men gården er også arena for hete omfavnelser og tette familiebånd.

LØFT: «Grytten tar utgangspunkt i hverdagen, men løfter sine personer opp på et nivå der hverdagens gråstein tar til å skinne i uvante farger.» Fra Dagbladets anmeldelse i 1999. Foto: ODDMUND LUNDE
LØFT: «Grytten tar utgangspunkt i hverdagen, men løfter sine personer opp på et nivå der hverdagens gråstein tar til å skinne i uvante farger.» Fra Dagbladets anmeldelse i 1999. Foto: ODDMUND LUNDE Vis mer

Gryttens verden er rik både på livserfaring og sår latter, og er vanskelig å beskrive uten å forfalle til romantiske klisjeer. «Bikubesong» representerer det beste av den typen store, realistiske fortellinger som ofte slår an hos norske boklesere, og er et høydepunkt i den vestlandske tradisjonen for melankolsk humor.

16. plass: Les i morgen

17. plass: Frode Grytten: «Bikubesong»

18. plass: Carl Frode Tiller: «Skråninga»

19. plass: Per Petterson: «Ut og stjæle hester»

20. plass: Roy Jacobsen: «Seierherrene»

21. plass: Ragnar Hovland: «Ei vinterreise»

22. plass: Erlend Loe: «Naiv. Super.»

23. plass: Trude Marstein: «Plutselig høre noen åpne en dør»

24. plass: Herbjørg Wassmo: «Huset med den blinde glassveranda»

25. plass: Vigdis Hjorth: «Om bare»