Frode Gryttens kjærlighetserklæring til The Clash

En roman som synger bedre enn han gjør selv.

First we take Manhattan: The Clash på flyplassen i New York i mai 1981. I mai og juni spilte de søtten konserter for stappfulle hus på Bond's Casino ved Times Square. Fra venstre: Mick Jones, Joe Strummer, "Topper" Headon and Paul Simonon.  Foto: NTB SCANPIX / AP Photo/David Handschuh
First we take Manhattan: The Clash på flyplassen i New York i mai 1981. I mai og juni spilte de søtten konserter for stappfulle hus på Bond's Casino ved Times Square. Fra venstre: Mick Jones, Joe Strummer, "Topper" Headon and Paul Simonon. Foto: NTB SCANPIX / AP Photo/David HandschuhVis mer

ANMELDELSE: Etter å ha bygget den usannsynlige broen mellom tettstedet Odda og rockebandet The Smiths i «Bikubesong» og «Dronninga er død», er Frode Grytten nå tilbake med nok en musikalsk roman.

Denne gangen er det The Clash han skriver om, og det på en mye mer biografisk måte enn før. Grytten forteller rett og slett bandets historie fra hvert av de fire viktigste medlemmenes perspektiv, med konsertene de spilte i New York våren 1981 som hovedscene.

Nye toner
Hvorfor det? var spørsmålet jeg stilte meg før jeg begynte å lese denne boka. Dette er jo rockebiografienes domene.
Men selv om Grytten skriver seg tett inn på biografi-sjangeren, klarer han å heve historien opp på et annet litterært nivå.
Som når Mick Jones, gitarist og låtskriver, står i en telefonkiosk og får beskjeden om at Joe Strummer er død:

THE CLASH-FAN: Forfatter Frode Grytten.

Foto:Steinar Buholm/Dagbladet.
THE CLASH-FAN: Forfatter Frode Grytten. Foto:Steinar Buholm/Dagbladet. Vis mer

«Joggarane som held fram med å løpe, som om Joe ikkje er død. Folk som snakkar i mobil, som om Joe ikkje er død. Folk som kyssar kvarandre, som om ikkje Joe er død.» 

Så enkelt, usentimentalt og vakkert kan det skrives.
 
En roman verdig
The Clash' historie passer, som de fleste rockebands, svært godt inn i romanformatet med alt turnélivet har å by på av vennskap, intriger, kjærlighet og svik. Derfor gjør det ikke noe at Grytten forteller en historie musikkinteresserte vil kjenne fra før, innpakningen er uansett ny og givende.

Og aller best er teksten når Grytten får hektet  sin egen prosa på The Clash' driv:

«Dei gikk på scena og imot kom bryst og flasker og spyttklyser og hovud og knyttnevar. Dei gikk på scena og imot kom albogar og augnebryn og ryggar og rumpeballar og bikkjer og søppel. Dei gikk på scena og imot kom tv-ar og kjøleskap og soloppgangar og klorofyll. Dei gikk på scena og imot kom orgasmar og blitsar og sjølvmordskandidatar og munnar og sigarettar og spy og skogduer.»
 

Musikalsk tekst
Hvis man aldri har brydd seg om The Clash eller punk, vil nok ikke boka forårsake like sterk resonans i leseren. Men tross det kan «Brenn huset ned» fint nytes uten musikalske forkunnskaper, selv om den forhåpentligvis fører til en viss interesse for bandet.

Frode Gryttens kjærlighetserklæring til The Clash

Da jeg hørte Frode Gryttens Beat Band (med bl.a. forfatterkollega Pedro Carmona-Alvarez og pianist Einar Sogstad) under Sigrid Undset-dagene på Lillehammer i juni, var måten han messet fram tekstene sine balsam for en, noe sliten, sjel. Den følelsen kom tilbake da jeg leste «Brenn huset ned». Grytten har klart å ta med seg rocken over i prosaen og dermed skrevet en roman som synger, bedre enn det han gjør selv.