Frode Saugestad er Knausgårds onde tvilling

Berører ikke med sitt dypt narsissistiske prosjekt.

BASTARD: Romanen er en kryssklippet bastard med rettsnotater, terroraksjonplanlegging og søksmål mot staten. Men god litteratur er det ikke, mener vår anmelder.
Foto: NINA HANSEN / Dagbladet
BASTARD: Romanen er en kryssklippet bastard med rettsnotater, terroraksjonplanlegging og søksmål mot staten. Men god litteratur er det ikke, mener vår anmelder. Foto: NINA HANSEN / DagbladetVis mer

ANMELDELSE: Debutant Frode Saugestad er ingen ukjent figur i norsk media. Han har gjort suksess som fotballspiller, vektløfter, forlegger, moteikon og akademiker. Det siste gjorde han «the American way», fra noen beskjedne vekttall til doktorgrad om Hamsun på imponerende 19 måneder, ved Harvard. Det er klart han er mat for mediene. Dette vet Saugestad også å utnytte. Allerede før lanseringen av debutromanen har Aftenposten en sak om at den dokumentariske delen av romanen kan bli rettsakmateriale. Jeg vil tro den tidligere PR-sjefen for Diesel fryder seg.
 
Søksmål mot staten Likevel er det et annet bilde han tegner i denne collagen av en selvbiografi. Under glasuren av vellykkethet ligger nemlig et åpent sår. Saugestad har hatt en oppvekst uten sin marokkanske far, og gjennom romanen beskrives alle hans meritter som en desperat måte å tekkes og imponere ham. Første del av romanen, «pappa», gjengir rettsprosessene der farskapet tilslutt plasseres hos faren. I siste del av romanen går figuren Frode Saugestad til søksmål mot staten for å ha «frarøvet ham en pappa».

Romanen er en kryssklippet bastard bestående av rettsnotater, Saugestads kortprosa, store deler av et wonderboy-intervju med D2, samt hyperlenker til videoer med forfatteren på forlagets hjemmesider.

Handlende Knausgård Saugestad fremstår som en slags performativ Knausgård som dveler mye ved konsekvensene av å vokse opp uten en far, men han drar det lenger. Mens den introverte Knausgård vender raseriet innover, framstår den rasende Saugestad som hans handlende, onde tvilling. Romankarakteren gjennomlever depresjoner, samtidig planlegger han en terroraksjon. I desperasjon over å ikke bli sett vil han sprenge universitetets administrasjonbygg på Blindern. Så langt går det heldigvis ikke.

Avslutningen av boken er et klissete brev til datteren Emma, dynket i all den kjærlighet faren selv aldri fikk. «Gud velsigne deg, Emma, og jeg takker for at vi er sammen. Jeg lever og ånder for deg, og jeg elsker deg av hele min sjel.» Kontrasten blir (for) stor til den hatende, narsisstiske, kokainmisbrukende og farløse Frode som raljerer gjennom resten av boken.

Det er ingen tvil om at Saugestad trekker den navlebeskuende litteraturen så langt han kan, og han bruker spekulative triks som å inkludere uhyrlige elementer om terrorplanlegging. Men er det litterært interessant? Mannlig bekjennelsestematikk er gammelt nytt, vi finner det blant annet hos Hans Jæger og «Kristianiabohemen».

Frode Saugestad er Knausgårds onde tvilling

I tillegg bidrar den dekonstruktive formen der fragment etter fragment ikke kan danne noen egentlig helhet, til at leseren faller av lasset og ikke lar seg berøre av Saugestads dypt narsisstiske farstap-prosjekt.