Frode

Hundretusener av nordmenn danset villig vekk med Frode Alnæs og Dance With A Stranger. Vi tviler på at Frode vil oppleve det samme trøkket som soloartist.

Dance With A Stranger var aldri nyskapende og musikalsk spennende, men orkestret hadde en frodighet og friskhet over seg som gjorde at det ble elsket av vanvittig mange nordmenn. Lite av denne soulfylte og saftige stilen er tilbake når Frode tusler ut på podiet som soloartist.

At Alnæs har ønsket å gå inn på en litt ny stil - pop med tekster på dialekt - kan han knappest kritiseres for. Men i den bevisste vrakingen av Strangers absolutte kvaliteter, ligger det en forutsetning om at Alnæs må tilføre sitt nye prosjekt andre godbiter. Det er disse godbitene jeg opplever at «Frode» er så ribbet for.

Plata skjemmes av Alnæs' flate stemme, og en gjeng flinke, men akk så lidenskapsløse, musikere. Soundet er lite profilert, og mangler den gnisten som limer deg til høyttaleren. Men når alt dette er sagt, er det ett ord som beskriver «Frode» bedre enn noe annet: drepende kjedelig!