Frodig dysterhet

I sin nye diktsamling «Harry og Isolde» inntar Terje Johanessen posisjonen som den lærde og livserfarne som vet at alt er jag etter vind og at menneskets litenhet er stor. Så også diktets.

Ikke uten en snev av desillusjon, en desillusjon han sirkler inn uten å gi slipp på sitt overskudd av uhøytidelig selvironi og raus, barsk frodighet, uten å bryte ned diktet til dets minste bestanddeler, uten å gi slipp på sin tilsynelatende omtrentlige og pratsomme stil.

Drikker øl

Boka består av tre diktsykluser. Først ber dikteren leseren bli med til en Svartehavskyst med duftende trær, med bier og honning, og zoomer inn en gullsmykket rytter med flagrende hår. Gradvis vrir han lovsangen, hyllingsdiktet om de store kriger, de store forestillinger, til en personlig og kameratslig samtale. «Men havet forteller meg: her bor bare krabber. Jeg snur meg / mot veggen. Sov med meg, Isolde. Og la den søvnen bli lang.»

Dermed fører han leseren inn i andre syklus, Billys Bar og Motell, der dikter-jeget og Harry drikker øl mens de venter på at Isolde gjør seg ferdig for kvelden. «Hva vil vi henne, Harry? Bare det gamle, og seinere / øl og en skitten skjorte over stolen og en drøm // som varer en stund, men ikke lenger enn det. / Hvem er vi, Harry? I dette rommet hvor skyggene // spiller mot taket som bølger fra et unevnelig hav- / ikke si det, Harry! Ingen vil vite og ingen vet.»

Frodig

I bokas tredje del endrer Johanessen både tempo og synsvinkel. Når Isolde klager, heter det: «Alle sier kjærlighet er lett / berøring og veier å gå om vinteren / når vinden hvitner den frosne jorden. / Meg har kjærligheten gjort / drektig og tung.» Så mye for kjærlighetsdiktet. Og slik lyder det når Harry fatter mot: «Min fantasi er åpen som et kulehull / i luften, en trangbodd plass, men full // av drøm og tidlig vår og vakker høst. / Hør min åpne verdens harde trøst.

Terje Johanessen tvinger sitt eget språk igjennom for å se hva det er godt for, han gjør narr av sine og lesernes forventninger til dikteren og hans vers, og viser at han også kan rime gruelig dårlig, hvis det er det dikteren er til for. Uhøytidelig, barsk og frodig, kameratslig. Ja vel, men resultatet er blitt en bok som for meg kom til å stå som dystrere for hver gang jeg leste den.