Frodig, fargerik og endelig på norsk

Historisk bok som gir leseren stor underholdning

Med Alessandro Manzonis «Dei trulovade» har norske lesere fått både en handlingsmettet, frodig og fargerik spenningsroman og en europeisk klassiker i norsk språkdrakt.

La oss ta underholdningen først. Romanen foregår i Italia på 1600-tallet og handler om et forlovet par, Renzo og Lucia, som skal vies av en prest som på vei til sin gjerning blir overfalt av to banditter og truet på livet slik at han ikke våger å vie de to elskende.

Det er en slesk stormann av spansk herkomst som har kastet sine øyne på den tjueårige bruden, og han vil bruke alle midler, også forbryterske, for å vinne den skjønne. Dermed virvles de to unge inn i en rekke dramatiske situasjoner og begivenheter: et kloster med en kriminell og pervers nonne, et hungersopprør i Milano, en invasjon av leiesoldater, en grufull pestepidemi, den siste skildres over to detaljrike kapitler.

Kjærligheten vinner

Gjennom en rekke heseblesende kapitler kastes de to, snart atskilte, elskende i den ene mer høydramatiske situasjonen etter den andre.

Alt ser ut til å gå galt. Selv om heltene, ikke minst den edle fader Christoforo, gjør alt for å redde dem, truer skurkene - og de er verre enn hos Stephen King - med å styrte heltene ned i fordervelsen.

Men de kristne dydene tro, håp og kjærlighet vinner, den slemme stormannen innser sin ondskap og omvendes. De elsk-ende finner hverandre igjen og vies, slik seg hør og bør, og leseren kan roe seg ned etter en leseropplevelse som gjør selv Umberto Ecos «Rosens navn» anemisk.

Elsket over hele Europa

Romanen er av oversetteren Magnus Ulleland gitt en arkaisk språkdrakt som den kler svært godt. Han har tatt vare på de lange pustende setningene og de mange innskuddene som er så karakteristiske for originalen, og selv om han i innledningen jamrer seg litt over det umulige i å gjengi det syntetiserende språket, greier han å gjenskape fortida også i setningsrytme og stil.

Det hører med til romanens historie at den er kjent og elsket over hele Europa, og at forfatteren omarbeidet den etter at den først kom ut i 1825- 27 og ga den ut på nytt i 1840- 42, nå i en toskansk språkdrakt, renset for de mange lombardiske ord og uttrykk som preget den første utgaven.

Utgave nummer to fikk svært mye å si for utviklingen av moderne italiensk, det er derfor i dobbelt forstand en historisk bok som Gyldendal nå gir ut. Den kommer for øvrig ut i den såkalte Klassikerserien som er en satsing som til nå har gitt oss flere nødvendige inspirasjoner av stor verdenslitteratur.