Frodig folkeskildring

Det er en viss grunn til forventning: I år følger nemlig Torunn Ystaas opp romanen «Berget - Fedrane I» som kom i 1996, en bredt anlagt, spennende skildring fra 1850-årenes Hardanger.

Det er de samme personene, de samme konfliktene, den samme tematikken i årets bok, som heter «Børa - Fedrane II». Vi møter fremdeles presten Parelius, hans ufruktbare kone Hannah Frøydis og husmannen Peder, som delvis er prestens hjelper, delvis hans motstander. Så mye bygger bøkene på hverandre at nye lesere må bruke atskillig tid på å komme inn i romanhandlingen.

Ystaas går bredt ut også denne gangen. Menneskene ris av de evige kampene mellom kjød og ånd, forsakelse og lyst. Men de samme personene er samtidig bærere av viktige historiske roller: Parelius er embetsmannen, med sine urbane skikker og danske kultur. Peder og andre bygdefolk er - nettopp - det rotnorske folket, bærere av århundregamle bondetradisjoner. I stadig større grad manner de seg opp til å yte presten motstand, for eksempel når han vil rive den gamle kirken og bygge en ny. Slik innvarsles en ny epoke, der øvrigheta svekkes.

På tross av store sosiale skiller må Parelius og Peder kjempe den samme personlige kampen: Begge har gått seg vill i kjærligheten, begge har fått illegitime barn, begge har en kvinne de elsker, som de fram til nå ikke har kunnet elske. Men under byrden av sitt prestekall har Parelius, i motsetning til Peder, sviktet i kjærligheten. Og siden dette også er en bok om skyld og soning, finnes det lite håp for ham. Han trues av fysisk, moralsk og åndelig forfall. Det ser lysere ut for Peder. Som husmann har han mindre å tape, og han kan derfor være tro mot det beste i seg selv, slik det kommer til uttrykk nettopp i kjærligheten. Etter hvert får han kongens godkjenning til å ekte den kvinnen han elsker, selv om han tidligere har vært gift. Slik forener Ystaas, ganske elegant, landets historiske utvikling med et rent personlig drama: Mens embetsmennene skal gå til grunne som samfunnsbærende sjikt, skal bønder og husmenn stige.

Denne nesten pedagogiske tilnærmingen kombineres med en stor grad av ytre autensitet hva angår seder og skikker, språk og kultur. Så langt går Ystaas i sitt ønske om en troverdig ytre ramme, at hun lar «folket» snakke et transkribert hardangermål, mens presten og prestekona naturligvis snakker dansk. Likevel svikter det vel enkelte steder. Jeg har for eksempel vondt for å tro at man førti år etter unionsoppløsningen med Danmark brukte uttrykket dannemand - altså danske - i kirkens vielsesritualer. Men kan hende tar jeg feil?

Ystaas' umåtelig brede perspektiv, og hennes åpenbare ønske om å levendegjøre en avgjørende epoke i forrige århundres norske historie, gjør at noe av det allmennmenneskelige truer med å forsvinne i historiske forklaringsmodeller. Slik blir boka, paradoksalt nok, mindre farlig, mindre opprivende enn den kunne ha vært for dagens moderne mennesker. Jeg savner ilden, desperasjonen og den evige lidenskapen, løsrevet fra all historie.

Men det er ikke over, vil jeg tro. Med forventning imøteses «Fedrane III», der jeg håper forfatteren for alvor slipper seg løs.