Frodig fristerinne

«Tamara Drewe» utviser stor forståelse for at folk iblant gjør uhyggelig dumme ting.

FILM: Hevnen er søt. Og den er slanket og plastisk operert. Tittelpersonen i «Tamara Drewe», spilt av Gemma Arterton, vender tilbake til hjemlandsbyen etter noen år i storbyen, med en liten, nett nese som har erstattet «nebbet» hun ble grusomt mobbet for i tenårene. Nå får hun gleden av å oppleve at hodene til mennene som aldri ville ha henne, snur seg med en gang hun viser seg.

Serieutro
Tamara er akkurat den lille gnisten som skal til for å sette det lettantennelige landsbysamfunnet i fyr: Her lever den feterte og serieutro krimforfatteren Nicholas (Roger Allam) med sin selvutslettende kone Beth (Tamsin Greig), som driver en landlig skrivestue for forfattere, hjulpet av den muskuløse handyman'en Andy (Luke Evans), som forsøker å bygge opp livet sitt igjen, mens den halvberømte rocketrommisen Ben (Dominic Cooper) egentlig er på gjennomreise når han snubler over den eggende Tamara. Kjør forviklingskomedie.

Thomas Hardy
Egentlig er «Tamara Drewe», som er basert på Posy Simmons' tegneserieroman som igjen er basert på Thomas Hardys «Far from the Madding Crowd», bedre som drama enn som den herlige komedien den så gjerne vil være. Det eneste herlige her er strengt tatt den engelske landsbygda, med sine steingjerder og grønne heier. Rundt i denne idyllen driver et persongalleri med varierende grad av vellykkethet, men alle med sitt monn av stakkarslighet og usikkerhet. Humoren er trett og gammeldags og farseaktig, ufrisk og uoppfinnsom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gnistrende spilt
Til gjengjeld er «Tamara Drewe» godt tenkt og gnistrende spilt. Den er klok i sin omgang med personene i filmen, og utviser en romslig forståelse for at forfengelighet, umodenhet og ensomhet iblant får folk til å gjøre både det ene og det andre de kanskje ikke burde gjort. Straffedommen spares til den ene som stadig og uten kvaler svikter og sårer sine nærmeste.

Det er umulig ikke å føle med Beth idet hun får vite at mannen igjen har bedratt henne, nettopp idet hun hadde begynt å stole på ham igjen.

Tenåringsrastløst
Og hva Tamara angår, skjønner man stadig bedre at hun ikke klarer å la være å forføre mennene som omgir henne, rett og slett fordi hun inntil nylig var nektet slike gleder. I det ytre er hun kontrollert og med et stadig skjelmsk smil, men egentlig gir hun stadig etter fordi det er for vanskelig for henne å si nei.

Og i bakgrunnen lurer de fatale første bevegerne bak alle intrigene, de to femtenårige jentene (Jessica Barden og Charlotte Christie) som henger på det nedlagte busstoppet og smugrøyker og spinner intriger fordi de kjeder seg til døde i den lille landsbyen. Under tenåringsrastløsheten lurer den kalde frykten for at ungdommen skal fare forbi uten at de får oppleve noe av betydning.

De er det kvikkeste innslaget i denne gamle historien om begjær som er like ulovlig som det er uimotståelig.