Frodig middelalderdiktning

Geoffrey Chaucers fortellinger er et høydepunkt i engelsk middelalderdiktning. Også i dag.

Canterbury-fortellingene har en særegen plass i engelsk litteratur og er fremdeles mye lest. Fortellingene ble påbegynt i slutten av 1380-åra, og Geoffrey Chaucer arbeidet med dem fram til sin død i 1400. Opprinnelig var boka tenkt å inneholde ca. 120 fortellinger, men bare en femtedel av dem ble fullført. Av disse igjen har Arthur O. Sandved valgt ut og gjendiktet fem.

Rammen dannes av en gruppe pilegrimers reise fra London til martyrbispen Thomas Beckets gravsted i Canterbury-katedralen. Underveis forteller de hverandre historier, og avtaler at den beste skal premieres ved turens slutt. Chaucer selv deltar også i pilegrimstoget og er den ydmyke gjenfortelleren. Etter en kostelig introduksjon av deltakerne, der Chaucer holder fram mer eller mindre betydningsfulle trekk ved karakterene; alt fra stilling og stand til påkledning og tannstilling, starter beretningene. Ridderen forteller en betakende historie om to edle menn fra Theben som skal kjempe om samme kvinne, mølleren en mer grovkornet og folkelig historie om utroskap, og nonnepresten om hanen og høna som diskuterer drømmens betydning med utgangspunkt i klassisk litteratur.

Fortellingene spenner vidt, både med henhold til sjanger og innhold. Chaucer veksler med letthet mellom dyrefabler, heltedrama og samlivsanalyser. Han er en moderne og selvbevisst forteller som gjerne driver gjøn, ofte via en ironi som aldri er entydig. Strukturen i boka minner om Boccaccios Decamerone (ca. 1350). Men i motsetning de fornemme personene som forteller sine historier hos den italienske dikteren, inkluderer Canterbury-fortellingene mennesker fra et bredere sosialt spekter. Pilegrimene er et tverrsnitt av det engelske middelaldersamfunnet, og dette gir historiene en utpreget individualitet og variasjon. Arthur O. Sandved har hold seg tett opp til originalen og gjendiktet på vers (femfotet jambe), men uten det opprinnelige rimet. Til tross for at verseformen virker fremmed for mange, er historiene klare og lettleste. Språket er velflytende og rytmisk i Sandveds gjendiktning. Han har dessuten utarbeidet et imponerende noteapparat og skrevet et interessant etterord. Utvalget er likevel ganske spinkelt, og ønsker man å lese mer, kan et antikvariat ofte tilby Egil Tveterås' utmerkede prosaoversettelse fra 1953, som rommer 23 historier, i tillegg til den innledende prologen og epilogen. Begge utgavene anbefales gjerne.