Man fyker ikke i taket av samtlige sanger på deLillos' niende studioalbum. Men det er noe med overskuddet på plata som begeistrer. Mens de framsto som trøtte og velfødde familefedre på forgjengeren «Stakkars», lar de denne gangen spontaniteten få regjere.

Frodig

Den løsslupne og direkte innspillingsprosessen på hytta til Lars Lillo-Stenberg i Kjerringvik har resultert i et live-aktig lydbilde. Og fra de skakke hjernene til Lillo-Stenberg og Lars Fredrik Beckstrøm tyter det alskens rare ideer som resulterer i eksentriske, morsomme og underfundige låter.

Deler av plata har en fri, tidlig 70-tallsfølelse over seg. Det er som musikk innspilt før platebransjen ble strømlinjeformet, før produktkirurger i hvite frakker kom inn i bildet, ja, før spontaniteten ble satt i system og den kreative galskapen temmet. deLillos viser seg fra en uprodusert, mangfoldig og frodig side, og de har funnet fram til en åre som er langt mer musikalsk og instrumenterende enn det vi er vant til fra den kanten.

Dødsforakt

Det går rykter om at deLillos tok seg et dypdykk ned i vinyl fra tidlig 70-tall i løpet av juninettene i Kjerringvik. Og det rimer, det, med den småfunky, jammete følelsen i åpningslåta «Merkelig balanse». Den nærmeste nåtidige ekvivalenten vi kan komme på når de beveger seg over i et falsett-horny, kor-corny parti på slutten av låta, er en Beck i det hysteriske hjørnet.