Frodig og fritt fra deLillos

deLillos forbløffer med en stemningsmettet, detaljrik og lydspennende plate.

Man fyker ikke i taket av samtlige sanger på deLillos' niende studioalbum. Men det er noe med overskuddet på plata som begeistrer. Mens de framsto som trøtte og velfødde familefedre på forgjengeren «Stakkars», lar de denne gangen spontaniteten få regjere.

Frodig

Den løsslupne og direkte innspillingsprosessen på hytta til Lars Lillo-Stenberg i Kjerringvik har resultert i et live-aktig lydbilde. Og fra de skakke hjernene til Lillo-Stenberg og Lars Fredrik Beckstrøm tyter det alskens rare ideer som resulterer i eksentriske, morsomme og underfundige låter.

Deler av plata har en fri, tidlig 70-tallsfølelse over seg. Det er som musikk innspilt før platebransjen ble strømlinjeformet, før produktkirurger i hvite frakker kom inn i bildet, ja, før spontaniteten ble satt i system og den kreative galskapen temmet. deLillos viser seg fra en uprodusert, mangfoldig og frodig side, og de har funnet fram til en åre som er langt mer musikalsk og instrumenterende enn det vi er vant til fra den kanten.

Dødsforakt

Det går rykter om at deLillos tok seg et dypdykk ned i vinyl fra tidlig 70-tall i løpet av juninettene i Kjerringvik. Og det rimer, det, med den småfunky, jammete følelsen i åpningslåta «Merkelig balanse». Den nærmeste nåtidige ekvivalenten vi kan komme på når de beveger seg over i et falsett-horny, kor-corny parti på slutten av låta, er en Beck i det hysteriske hjørnet.

Singelen «Nå vil vi til Sverige» er mer typisk deLillos-traust, men det innlagte «Du gamla, du fria»-partiet og den selvironiske teksten om lengselen etter söta brors rike er jättebra.

«Torkel Ravndal» er en vinner for skapfans av Beckstrøm. I «Kom igjen» har Lillo-Stenberg et djevelsk glimt i øyekroken og spytt i munnviken idet han ravende og raspende insisterer på at vi skal være med på nachspiel.

I den helt andre enden av skalaen finner vi «Seng», en skramlete og rørende liten vise. «Sorgen er gledens venn» er en totalt meningsløs Tom Waits-pastisj, mens den etterfølgende «Brød» er platas høydepunkt. Som om de skulle være bindeleddet mellom Yardbirds og Led Zeppelin, kaster deLillos seg på rhythm'n'blues-kjøret med dødsforakt.

Et institusjonalisert kuriosa-fenomen i norsk rock? Nei, snarere et rock'n'roll-band av format. DH-rocken er død, leve deLillos.