Man fyker ikke i taket av samtlige sanger på deLillos' niende studioalbum. Men det er noe med overskuddet på plata som begeistrer. Mens de framsto som trøtte og velfødde familefedre på forgjengeren «Stakkars», lar de denne gangen spontaniteten få regjere.
Frodig
Den løsslupne og direkte innspillingsprosessen på hytta til Lars Lillo-Stenberg i Kjerringvik har resultert i et live-aktig lydbilde. Og fra de skakke hjernene til Lillo-Stenberg og Lars Fredrik Beckstrøm tyter det alskens rare ideer som resulterer i eksentriske, morsomme og underfundige låter.
Deler av plata har en fri, tidlig 70-tallsfølelse over seg. Det er som musikk innspilt før platebransjen ble strømlinjeformet, før produktkirurger i hvite frakker kom inn i bildet, ja, før spontaniteten ble satt i system og den kreative galskapen temmet. deLillos viser seg fra en uprodusert, mangfoldig og frodig side, og de har funnet fram til en åre som er langt mer musikalsk og instrumenterende enn det vi er vant til fra den kanten.
Dødsforakt
Det går rykter om at deLillos tok seg et dypdykk ned i vinyl fra tidlig 70-tall i løpet av juninettene i Kjerringvik. Og det rimer, det, med den småfunky, jammete følelsen i åpningslåta «Merkelig balanse». Den nærmeste nåtidige ekvivalenten vi kan komme på når de beveger seg over i et falsett-horny, kor-corny parti på slutten av låta, er en Beck i det hysteriske hjørnet.
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger