Frodig og hjertelig

Det kunne ikke bli noen tradisjonell biografi når tidligere sjefredaktør Ivan Kristoffersen ga seg i kast med Arthur Arntzen. Verken forfatteren eller hans objekt har etablert seg i den nasjonale offentlighet gjennom det tradisjonelle.

Snarere har de på hver sin måte gitt både hjemmeværende og utflyttede nordlendinger en identitet i kombinasjon med hjemlengsel som i boka løftes til nye høyder.

Derfor er det ikke mer enn naturlig at den sjenerte Arthur Arntzen til tider må tre til side for å gi plass til en frodig og hjertelig beskrivelse av det genuint nordnorske. Sjefredaktørens skarpe avispenn blir til tider ballettdansende i bokformat uten at kampen for den fordømte nordlending hviler på en eneste av bokas 160 sider.

Når Oluf spiller hovedrollen, blir boka en ellevill reise i alvorlig klovneri, når han Arthur trer fram erstattes ikke sjelden latteren av tårer. Side om side kjemper humor med alvor, tårer med latter før leseren til slutt sitter igjen med en forståelse av hvorfor Arthur Arntzen har betydd så mye for så mange.

Gammel kjenning

Som Dagblad-journalist, forfatter og teatermenneske, men også som lynavleder for svart hav og lokale katastrofer. Overalt dukket Oluf opp og bidro til å gi kampen for å reise seg etter nederlag ny mening.

I 1988 reiste Arthur rundt med sin Oluf i Lofoten og glemte hvem han var. Det lokale publikum tok imot Oluf som en gammel kjenning, mens Arthur Arntzen i ettertid konstaterte at hans egentlige identitet hadde gått opp i røyk.

Da kjerringa blei spurt om ka ho syns om den rabiate presten, svarte ho: «Han har stort vett, men han mangle det lille vettet som skal styre det store vettet,» heter det i boka som preges av nettopp denne presteanalysen fra et menighetsråd i Sør-Troms. Det styrende vettet er framtredende i ei bok som i stort monn handler om humoristen, og som like grundig analyserer den sårbare, sjenerte og framfor alt engasjerte Arthur Arntzen.

Opprivende

Han hentes inn til Dagbladets sjefredaktør når avisa skal formulere sitt standpunkt til den opprivende striden som utspant seg i Alta under utbyggingen, han husker sin karrige barndom når han gir av seg selv til dem som lever i skyggen av velferdssamfunnet, og han lider inderlig når hans integritet trekkes i tvil.

Eksemplene på dette er mange i boka, men kanskje sterkest når Ivan Kristoffersen skildrer den opprivende striden mellom to gode venner for få år siden. Kulturjournalist Odd Sønvinsen i Nordlys hadde angrepet Arthur Arntzen for språkbruken, Arthur gikk i stå og en hel landsdel holdt pusten mens debatten raste i alle media. I boka skildres dette dramaet fra innsiden på en måte som legitimerer begge hovedpersonenes ståsted.

Vi andre kan derfor fortsatt glede oss over at språket er intakt også i biografien, feiende flotte remser av edelt bannskap som fyller lungene med latter. Fra før står Arthur på sokkel i Tromsø, nå har han også fått et velfortjent monument i form av ei bok preget av varme og innsikt.

Hvordan hovedpersonen takler viraken kan vi bare ane etter å ha lest hans reaksjon da Lars Andreas Larssen hentet Arthur fram på scenen etter endt forestilling. Så vidt begynt på sin verbale hyllest blir Larssen bestemt avbrutt med følgende replikk:

- Æ trur du gjer mæ dein kvasten no før han vesne.

<B>ARTHUR ARNTZEN:</B> En sårbar, sjenert og framfor alt engasjert humori.
<B>Ny bok:«Han Arthur» </B>