Frodige villskudd

En lettlest murstein av ei bok, på 578 sider, med den utflytende tittelen «Latinamerikanske bilder», der kapitlene og emnene er ryddet på samme vis som telefonkatalogen, der forordet motsier tittelen og der sidene flommer over av merkverdige så vel som spennende historier, nokså hulter til bulter, et skriftlig vågestykke, bundet sammen av til dels søkte overganger og lett hverdagsfilosofi, det er hva Joar Hoel Larsen byr på etter fire år som NRKs korrespondent i Latin-Amerika.

Gjennom de dagene det vil ta for de fleste å lese dette, vil man høre forfatterens stemme, de som kjenner den, for dette er i stor grad en muntlig fortellerform skrevet ned på papir. Bokas flytende språk gjør den imidlertid lett å lese, og innholdet krever ingen særlige kunnskaper om Latin-Amerika for å fordøyes.

Men der Norsk Rikskringkasting er streng med sendetida, der er Pax Forlag raus med plassen. Boka er som et uendelig langt kåseri, slett ikke dårlig i sitt innhold, men merkelig i formen. Her er det et vell av historier til undring, vrede, glede og forundring. De nærmest triller ut, som når noen stikker hull på en sekk erter. Og de fortelles med all verdens innskudd, sidesprang, småironiske utfall og elegante stikk med florett mot både denne og hin. Dette er skriftlige villskudd fra Latin-Amerika - på godt og dårlig.

Pionerer i sør

Hoel Larsen vil fortelle om «det norske Amerika» utenfor Amerikas forente stater, for i tusenvis dro norske utvandrere også til Latin-Amerika. Men da er vel tittelen dårlig valgt?

Forfatteren har gravd fram et vell av ukjente og kjente historier om norske utvandrere i Latin-Amerika - tragiske, komiske, banebrytende, mislykte og heltemodige. Her er historien om don Pedro Christophersen og hans vei til topps i den argentinske eliten og om don Pedro Arentsen, forretningsmannen og generalkonsulen som ble sauebonde og forsker på Ildlandet sør i Chile, men som døde mens han drømte om Sørlandets sommerhimmel, i angst for å ha valgt feil.

Norske utvandrere målte opp grensa mellom Argentina og Chile, de brakte skisporten til Andesfjellene og innførte moderne værvarsel i Sør-Amerika. Norske skiløpere måtte trå til da man bygde jernbanen over fjellet mellom Argentina og Chile. De var de første til å klatre opp på Aconcagua vinterstid. Dit kom også Eilert Sundt og kona i 1919, forbrente av sol og høydesjuke etter en «vidunderlig skitur», og gjorde et uutslettelig inntrykk på folk med sine kunster.

Farfar til Jon Michelet bygde havna i Montevideo sammen med sine kamerater. Norske skip lå tett på Rio de la Plata. De norske nybyggerne på Galapagos-øyene mislyktes derimot grundig.

Bobler over

Etter omfattende undersøkelser i gamle papirer og glemte bøker viser Hoel Larsen hva tusenvis av norske utvandrere har fått til i Latin-Amerika, langt mer enn hva folk flest innbiller seg i dag.

I dag husker de fleste bare Roald Amundsen og Thor Heyerdahl. De to er også med i boka, sammen med Lorentzen-familien, Enrique Coppola, Frode Nilsen, Reiulf Steen og tallrike skiløpere på vei mot Sørpolen.

Få vet at i dag går rike kjentfolk på restauranten Katrine i havnestrøket i Buenos Aires, som drives av Trine fra Norge. Og vinteren 1993 (sommeren i Europa) pågikk det en lang og heftig debatt i argentinsk presse om opphavet til lapskaus.

Her er det kort sagt mye å lese om stort og smått. Boka er som et sydende karneval av fortellinger.

NRK-korrespondenten måtte undersøke ambassadør Reiulf Steens påståtte, men aldri påviste fyll i Santiago. Til gjengjeld opplevde han uhemmet fyll og hor da Norges Skiforbund kom på skikongress - av alle steder - til Rio de Janeiro(!). Og vi ser NRKs vurderingsevner etter at politiet i Bolivia finner ett gram kokain i vesten på deres fjernsynsfotograf - i Bolivia der nåla i høystakken ruver til sammenlikning.

Men så skeier Hoel Larsen av fra den norsk-amerikanske stien og tar for seg Maradona og Evita, kokain og vaudou (engelsk: voodoo), Che Guevara og Evita. Så da er kanskje tittelen likevel mer dekkende enn forordet. Dette er uviktig flisespikkeri, var det ikke for at det inngår i et mønster, der stofftilfanget og ordene flommer over alle bredder, overvelder også forfatteren og skyller med seg likt og ulikt.

Bevisstløst og tøvete

Joar Hoel Larsen skriver ei norsk bok om Latin-Amerika, han vil fortelle om det norske Amerika utenfor USA. Da er det bevisstløst når han i boka ligger i en båt på Amazonas og hører apenes «sound» og urskogen i Amazonia rundt ham er «the real thing». Faktisk inneholder boka flere engelske uttrykk enn spanske og portugisiske! Så er det mindre viktig at navnet til den chilenske sosialist-lederen Ricardo Lagos gjennomført er anglofisert til «Richardo», samt at en del spanske navn og uttrykk er feilstavet.

Bokas mest tøvete trekk er å inndele stoffet alfabetisk. Første kapittel er «A - Amerika & Amazonas» og så følger det nedover alfabetet til «J - Joar, jul & jentene» og «M - Maradona, misjonærer & mat». Til slutt blir det så vanskelig at siste kapittel heter «W-X-Y-Z-Æ-Ø-Å». Alfabeter egner seg til å rydde oppslagsverk, bare helt unntaksvis prosa. Riktignok ser en i underholdningsjournalistikk barnslige vrier ä la «Spice Girls fra A til Z», men der stoffet er harmløst kan formen bare gjøre begrenset skade.

Her blir det ei tvangstrøye som blander likt og ulikt og samtidig skiller og deler det som henger sammen.

Dermed må forfatteren ty til såkalte «nitime-overganger» - «...og så over til noe helt annet» - fra høy sigarføring i Rio til sigarer på Cuba. Det kryr av den slags. Og forfatteren må også ha gått surr i dette, for det samme møtet mellom statssekretær Jan Egeland og omtalte Ricardo Lagos gjengis to steder med samme poeng.

Kåseri, kåsera

Joar Hoel Larsen må berømmes for sitt mot, helt på grensa til skriftlig overmot. Denne blomstrende fortellerformen er uhyre krevende. Pennen slynger seg nedover papiret med like stor forakt for den korteste veien mellom to punkter som en sommerfugl. Det gjør deler av boka til en sann svir å lese. Men denne frittflytende pennen krever, paradoksalt nok, stram redigering for å luke ut blødmer. Innimellom blir det veldig mange sidesprang, avsporinger og små innskudd av morsomheter. Hovedsetningene er lange, her kommer god innsikt og pjatt adskilt av et komma. Kåsørens stemme summer i bakgrunnen: Kåseri, kåsera, skravleri, skravlera. Kunne ikke en forlagskonsulent hjulpet til med litt redigering? Fortellinga om en ridetur behøver eksempelvis ikke være like lang som rideturen.

Ordenes ustoppelige flom står stikk i strid med den oppstykkende alfabetiske tvangstrøya. Den slags fortellerform gjør seg nok bedre om man følger salig Antonio Machados ord og «lar veien bli til mens du går».

Boka er, trass i innvendingene, en berikende opplevelse å lese. Stoffet er spennende, til dels overraskende og overveldende. Sidene er krydret med sitater fra de skriftlige kildene. Som korrespondentbok er denne avgjort helt annerledes. Og langt fra alt mellom permene hører hjemme under kapittelet «Kåseri, innskudd & Joar».