From Norway with love

HAUGESUND (Dagbladet): Når Stellan Skarsgård kan snakke engelsk på lerretet, er det da så farlig om Maria Bonnevie gjør det?

Skarsgård spiller hovedrollen i Hans Petter Molands «Aberdeen», som avslutter filmfestivalen i kveld, en norsk film med engelsk tale - beregnet på et større publikum enn det hjemlige. Internasjonalisering av den nordiske filmen, hvori opptatt bruk av utenlandsk kapital, har vært til debatt i Haugesund denne uka. Den debatten er det bare å ta. Moland vil ikke være den eneste regissøren med ambisjoner utover grensene. Snart filmes Herbjørg Wassmos «Dinas bok», en skandinavisk produksjon med ditto skuespillere. De vil formidle Wassmos nordnorske fortelling på engelsk.

  • Et publikum vant med engelskspråklige filmer fra barnsbein av vil knapt få bakoversveis over en Dina med internasjonalt tilsnitt, i alle fall ikke hvis filmen er god. Så er det noe å bråke om?

Diskusjonen er skarpest i Danmark, hvor Lars von Trier-selskapet Zentropa retter blikket utover. von Trier hentet som kjent hjem Gullpalmen i Cannes med internasjonale «Dancer In The Dark», landet har en rekke regissører med utenlandsk suksess og tilsvarende ambisjoner. Selskapets direktør Peter Aalbæk Jensen har havnet i disputt med det danske filminstituttet, som er svært opptatt av å bevare dansk språk og kultur og hevder at storproduksjonene i liten grad egner seg for et offentlig støtteapparat.

  • I Sverige sitter Åse Kleveland og bestyrer filmbransjen. I en paneldebatt om temaet denne festivaluka framholdt hun nettopp den nasjonale filmens forsprang på Hollywood gjennom språket, noe Kleveland vil slåss for. Hun har da også et godt eksempel på at språk ikke nødvendigvis er et hinder; «Fucking Åmål» er en helsvensk film med bred internasjonal suksess.
  • Et norsk filmmiljø må selvsagt lage norske filmer. Det vil alltid være behov for dem i tillegg til at det er viktig å bevare vår identitet også på lerretet. Er filmene gode, går publikum og ser dem. Men når resten av verden gjennomgår det som kalles globalisering, vil det være merkelig om kunstnermiljøer i Skandinavia helt kan unngå fenomenet ved å tviholde på dialektene. Noen vil alltid ut. Vi får stadig større internasjonal samhandling. Fra Norge kommer en Harald Zwart med bosted Hollywood.
  • Og når vår Henrik Ibsen alt er internasjonal, ville det vært så farlig om vi selv presenterte ham for utlandet på engelsk i en god norsk film? Dilemmaet gjelder så langt et veldig lite antall produksjoner. De ødelegger nok ikke vår nasjonale identitet. Da er det vel bare å ønske Hans Petter Moland «good luck».
FRA NORGE: Maria Bonnevie.