Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Frontfiguren med egen kurs

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Worpsweder-kretsen ble et begrep i Tyskland rundt sekelskiftet, og gruppas lengsel etter det enkle, landlige liv har både en kjent nordisk parallell i Skagen-malerne og et mer berømt sidestykke i Gauguin og hans Nabi-likesinnetes begeistring for det primitive Bretagne.

  • Når Nasjonalgalleriet nå presenterer kunstnerne, er det naturlig nok med Paula Modersohn-Becker som frontfigur. Selv innenfor tegning og grafikk skiller hun seg ut med en egenart som skulle gi kunsthistorisk tyngde til hennes markante maleri (hvor nettopp Gauguin ga impulser). Tegningen av en oppankret elvebåt - der takkelasjen speiles i skjelvende strek mot den lett fargestreifete vannflaten - forener forenkling med den naturromantiske holdning Worpswederne har som fellestrekk. Samtidig fortoner den mørke farkosten seg så stofflig fortettet på papiret at det svart-brune skroget synes rede for en dristigere ferd med en mer krevende last enn kollega og læremester Fritz Mackensens grafiske innlandsseiler.
  • Profilen på Modersohn-Beckers akvatint-etsete «Bondekvinne» peker også i en annen retning enn de andres typetegninger, som skildrer landarbeidernes daglige dont. En ettertenksom positur mot fonden av mørke trær plasserer den tilknappete skikkelsen i symbolsk setting à la Munch, men uten erotisk lengsel og livets dans. Den unge bondejenta står allerede inntegnet i vissheten ved å tilhøre en gammel - og av kunstnerne romantisert - livsforms sykliske gang, selv om trestammene og de bladløse greinene kan leses som en nakent klagende skrift i bakgrunnen.
  • Paula Modersohn-Becker så kunstnerveien som en mulighet til å unnslippe rolleforventninger, som også lå på kvinner i hennes samfunnsmessige sjikt. I den poengterte streken på aktstudiene fra hennes siste arbeidsopphold i Paris - der hun året før sin død sterkt overveide å bryte ut av ekteskapet - aner man konturene av en ny kvinnelig identitet. Den ble likevel legemliggjort med større styrke i maleriene, der egen graviditet ga frukter til fargens fertilitet - som også ble sådd gjennom intense studier av Cézanne. Det var bilder som fikk vennen Rainer Maria Rilke til å slutte sørgediktet «Rekviem over Paula Modersohn-Becker» slik:

«ditt blikk ble tilbake - vidåpent, og sa ikke: dette er jeg - men: dette er.»