METAL-EKSPERTISE: Få kan utfordre franske Gojira når det kommer til arenavennlig ekstrem-metal. Foto: Nina Hansen
METAL-EKSPERTISE: Få kan utfordre franske Gojira når det kommer til arenavennlig ekstrem-metal. Foto: Nina HansenVis mer

Froske-metal i Frognerbadet

Gojira: Ingen over, ingen ved siden.

KONSERT: Det franske metal-bandet Gojira er i sannhet et fascinerende fenomen. Man kan egentlig spørre seg om kvartetten overhodet evner å trå feil. Erfaringen så langt, etter å ha sett dem en rekke ganger i forksjellige settinger, er at det ser ikke sånn ut.

Man kan være uheldig med omstendighetene, men det påfører i så fall kun kosmetiske skader på den ellers så bunnsolide fasaden til gjengen.

Bandet gyver uten blygsel løs på et noe festivalmett publikum, gir dem to tette med den uovervinnelige duoen «Ocean Planet» og «Backbone», og viser nok en gang hvordan de kan få intrikat matte-metal til å høres ut som verdens enkleste og mest naturlige ting.

Det er også her mye av magien til Gojira ligger. De har en unik evne til å gjøre avansert rytmikk og riffing til superfengende arena-metal, som fungerer like godt fra en stor festivalscene som i et trangt klubblokale.

Bandet er formidlere av rang og klarer å kommunisere både til streite rockere og faglærte metal-fans. Og de gjør det med en eleganse en ballettdanser verdig.

Bandet danser seg over hamrende basstrommer og drønnende riff, kokt opp på et magisk brygg av Meshuggah, Morbid Angel og Neurosis og sluttresultatet er noe som låter helt unikt.

Hovedtyngden av materialet er basert på de to siste platene, og da især briljante «From Mars to Siris». «The Heaviest Matter of the Universe» og «Flying Whales» får publikum til å gå amok foran scenen og Gojira har nok en gang fått demonstrert at de er enere både dynamikk og spenningsoppbygning.

Et øye på terningen holdes tilbake av to grunner. Som nevnt innledningsvis er det små faktorer som kan gi noen skraper i helhetsopplevelsen.

Sluttsekvensen av konserten mister litt piffen som følge av teknisk kluss og det andre er at deler av publikum henfaller i det vi må anta er stum beundring, noe som legger en demper på stemningen bakerst i amfiet.

Men du verden, det er allikevel en forbløffende forestilling Bayonne-kompaniet serverer. Som alltid.