I en kommentar i Dagbladet den 31. mars gjør lederen i Oslo Frp, Aina Stenersen, et poeng ut av at jeg i samtale med Nettavisen ikke ønsket å svare på spørsmål om at imamen ved Jamat e ahle sunnat skal kastes fra sin stilling etter å ha deltatt i en minnesmarkering for en person i Pakistan som ble hengt etter dødsstraff. Det at Fremskrittspartiet benytter enhver anledning til å stigmatisere det de kan, er ikke noe nytt. Men jeg er likevel overrasket over at min politikerkollega bruker Nettavisens selvvalgte overskrift til å kritisere meg, når jeg i samme artikkel i klare ordelag fordømmer imamens handling og kaller den en idiotisk opptreden.

Som politiker mener jeg at min jobb er å klargjøre mitt standpunkt i en sak. Jeg mener at jeg ikke kunne vært mer klar enn det jeg var da jeg ble spurt om det. Jeg begrunnet overfor journalisten hvorfor jeg ikke var i stand til å si om han bør kastes eller ikke siden jeg ikke satt i styret eller er med i ledelsen i Jamat. Men i forlengelsen antydet jeg samtidig at hvis jeg ble spurt, ville jeg gi et godt råd. Jeg mener av prinsipp at vi som politikere ikke skal løpe rundt og proklamere hvem som skal stå i en stilling og hvem som ikke skal. Det mener jeg bør avgjøres i de rette fora og av de som sitter i ansvarlige posisjoner. Vår jobb er å gi uttrykk for hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt. Avskjedigelser er personalsaker, som har en del juridiske forutsetninger som bør innfris.