FOR FRIHET TIL ENKELTMENNESKET: Det har skjedd en endring i Frp som det blir feil å kalle rosavasking, skriver artikkelforfatterne. - Det handler rett og slett om at partiets medlemmer og landsmøte har endret mening. Bildet er fra Oslo Pride i 2017. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix
FOR FRIHET TIL ENKELTMENNESKET: Det har skjedd en endring i Frp som det blir feil å kalle rosavasking, skriver artikkelforfatterne. - Det handler rett og slett om at partiets medlemmer og landsmøte har endret mening. Bildet er fra Oslo Pride i 2017. Foto: Audun Braastad / NTB scanpixVis mer

Pride:

Frp har funnet tilbake til seg selv i spørsmål om LHBTIQ-rettigheter

Martine Aurdal beskylder FrP for «pink washing», men bedriver selv «cherry picking».

Meninger

Dagbladets Martine Aurdal skriver 22.juni en smakløs fremstilling av Fremskrittspartiets homohistorie. Når hun beskylder FrP for «pink washing», burde hun ha droppet den lite flatterende «cherry pickingen» hun selv bedriver. Hvis du først skal kritisere FrPs historie i homokampen kan du ikke velge ut den delen av historien som passer deg best. Bildet er mer nyansert.

Aurdal skriver at få partier har motarbeidet LHBTIQ-rettigheter like hardt som FrP. Videre skriver hun at FrP har endret ståsted som et argument mot innvandrere, at partiet har kjempet mot partnerskapsloven og adopsjon. Her er det mye som ikke er riktig.

Partnerskapsloven ble vedtatt i 1993, og var ansett for å være et stort gjennombrudd for homobevegelsen. Allerede i 1990 ble rett til å inngå partnerskap for lesbiske og homofile vedtatt på landsmøtet til Fremskrittspartiets Ungdom. Det var kun Unge Venstre som var tidligere ute enn FpU med et lignende vedtak. Da loven ble foreslått i Stortinget, var det med en stortingsrepresentant fra Frp, Jan Erik Fåne, som medforslagsstiller. Flertallet for loven i 1993 bestod av seks representanter fra FrP. Merkelig nok er dette noe som sjeldent nevnes når homohistorie og FrP nevnes samtidig.

Partnerskapsloven var et enormt gjennombrudd, det samme var ekteskapsloven for 10 år siden. Frp var etter 1993 ingen særlig god forkjemper for homofiles rettigheter i mange år. Vi har ikke behov for å bestride dette. Det at Frp stemte mot ekteskapsloven i 2008 var et feilgrep, men så endret også partiet standpunkt fire år senere.

Og dette er interessant, for hva har egentlig skjedd siden 2008? Partiet endret altså standpunkt i 2013, fire år er en svært kort periode i homokampen. Det har skjedd en endring i partiet det blir feil å kalle rosavasking, det handler rett og slett om at partiets medlemmer og landsmøte har endret mening. I våre øyne var dette en helt nødvendig endring, ettersom FrPs grunnsyn er at enkeltmennesket skal få størst mulig frihet, da må dette også gjelde LHBTIQ-personer. Det har da ingenting med innvandring å gjøre, slik Aurdal insinuerer.

I 2013 ble Solveig Horne homominister. Under hennes tid ble Norge kåret til verdens nest beste land for skeive å bo i. Det ble vedtatt en handlingsplan med tiltak for å forbedre livskvaliteten til skeive mennesker. Og nå kan transpersoner endre juridisk kjønn uten å gjennomgå potensielt farefulle operasjoner mange ikke ønsker. Dette ble foreslått av en Frp-regjering, og vedtatt med en enstemmig stortingsgruppe fra Frp. Også blir partiet anklaget for å jobbe «hardt og konsekvent» mot LHBTIQ-rettigheter? Hun nevner forøvrig i denne sammenheng ikke et ord om KrF, enda partiet fremdeles mener at homofile ikke skal få adoptere og gifte seg.

Når man skal prøve seg på en fremstilling av FrP i homokampen, kan man ikke velge den delen av historien som passer en best. Det er iallfall lite anstendig. For dette har gått i bølger: Fra å ha et delt syn på partnerskapsloven, til å være i mot ekteskapsloven for så å snu i spørsmålet og i tillegg kjempe frem grunnleggende rettigheter for transpersoner står partiet i en ganske annen posisjon i dag enn for 10 år siden. Og hvorfor har partiet snudd? Vi liker å tenke at partiet fant tilbake til seg selv i dette spørsmålet, i kampen for frihet til enkeltmennesket.