Stortingsvalg 2017

Frp har kuppet asylpolitikken

Men opposisjonen tør ikke innrømme det.

Kommentar

Det første du møter i hovedkvarteret til FNs høykommissær for flyktninger i Genève er en byste av Fridtjof Nansen. Den står ikke der, fordi han var så flink til å gå på ski.

På hjemmebane er skigåing snart alt som er igjen. I løpet av få år har vi skuslet bort den virkelige arven etter fredsprisvinneren og humanisten. Da han ble gravlagt i 1930 fulgte titusener båren gjennom Oslos gater med statsministeren og stortingspresidenten i spissen. I tiår siden har nordmenn stått på hans skuldre. Lille Norge ble en av de fremste forkjemperne for internasjonale rettigheter.

Nå har vi hoppet ned og vendt ham ryggen. I valgkampen er det taust om en av vår tids viktigste politiske spørsmål.

Hva skjedde? Hvordan endte vi der på så kort tid?

Noen svar finner du i organisasjonen Noas’ politiske regnskap, «Rikets tilstand på asylfeltet», som gir en lettfattelig oversikt over utviklingen siden siste valg. Mye har skjedd på de to åra, drevet fram av den brå økningen i asylankomster høsten 2015. Som kjent er ankomsten nesten stoppet opp av helt andre årsaker enn norske tiltak, men de drakoniske lovene Stortinget vedtok i panikk den høsten, består. Ikke bare det, regjeringen har i praksis gått lenger enn det er dekning for i asylforlikets innstramninger. Det gjelder særlig barn og ungdom.

Noas-regnskapet illustrerer ikke minst hvordan utlendingsforvaltningen er et anvendelig og lite selvstendig redskap i denne glideflukten, som skjer dels under både Stortingets og velgernes radar. Forvaltningen lever ikke i et vakuum. Den tar signaler, lytter til ministerens ønsker og justerer kursen innenfor de mer formelle instrukser.

Men opposisjonen har latt det skje med åpne øyne. Den var også med på å frata utlendingsnemnda uavhengighet og utvanne rettssikkerheten ytterligere. Nå holder opposisjonen kjeft, livredd for å bli stemplet som liberal og bli hundset av små nettroll på Facebook. Når temaet en sjelden gang kommer opp, forsikrer landets største parti at det er minst like strengt som partiet som helst vil stenge grensen.

Det er ikke riktig. En lang stund var det bred enighet om asylpolitikken, men de siste par åra har Frp tatt over styringa. Partiet har det ikke lenger bare i kjeften. Det bestemmer også praksis.

Amnesty International lanserte i går det nye «partiet», Flyktningpartiet, som i likhet med ordentlige partier, har et partiprogram. Det er blant annet formulert av juristen Vigdis Vevstad, som har doktorgrad i asylrett. Mange som leser programmet uten å kjenne stort til folkeretten generelt og asylrett spesielt, vil kanskje reagere med vantro. Dette er jo fullstendig galimatias, et utopisk manifest fra koko-venstre.

Neida, de fleste punktene var inntil for noen år sida norsk lov og praksis, eller det er forslag som har blitt diskutert i Stortinget gjentatte ganger uten å vekke oppsikt; slik som at barn ikke skal interneres, eller kravet om å stanse praksisen med midlertidig opphold for ungdom under 18 år. Norges behandling av unge asylsøkere har gått fra vondt til verre, tross at deres situasjon ble tatt opp spesielt i asylforliket. Det er særlig på dette området FN er kritisk til norsk praksis, og hvor Norge skiller seg fra de fleste andre land i Europa.

Flyktningpartiets program er bygget på internasjonale konvensjoner Norge har forpliktet seg til, og som regjeringer pleide å ta på det største alvor. Det skulle bare mangle. Det er dette vi har kunnet skilte med når vi ble invitert til å delta på de store arenaene.

Norway punches above its weight, som både president Barack Obama og flere andre har sagt. Ikke bare for å være høflig når de får fredspriser.

Nå fnyses det i Nydalen av kritikk fra FNs høykommissær for flyktninger, og statsministeren fremstiller det som et spørsmål om nasjonal uavhengighet at vi plutselig gir blanke i FNs råd. Det er i ferd med å feste seg en oppfatning at asylretten har gått ut på dato, tross at den ble etablert under trangere og farligere tider.

«For første gang opplever jeg at det stilles spørsmål ved Norges legitimitet i flyktningpolitikken», sier Pål Nesse i Flyktninghjelpen, som er Nordens største organisasjon på feltet.

Så lenge politikerne og pressen er tause om det som skjer, er velgerne også uvitende. Det er kanskje mange nok som er fornøyd med at Norge mottar en brøkdel av asylsøkerne til Europa, uten tanke for at situasjonen fortsatt er prekær lenger sør hos våre partnere i Schengen-samarbeidet.

Diskusjonen om asylpolitikk handler stort sett om hva som er i vår egeninteresse og beveger seg sjelden inn i større og mer langsiktige perspektiver. Den sauses ukritisk sammen med debatter om radikal islam, norske verdier og nasjonal selvråderett. Det er aldri langt i kommentarfeltet fra en artikkel om forholdene på et asylmottak for mindreårige i Hemsedal til jihadister i Barcelona. Slik mister vi av syne grunnleggende rettigheter som det har tatt lang tid å kjempe fram og samles om. Det har krevd politisk mot som det skorter på i dagens Europa. Angela Merkel var en som sto støtt da alle rundt henne vaklet.

Det er stille nå, her i nord. Men det er virkelig naivt å tro regjeringen har en bærekraftig plan for framtida, som om den er fremskrevet og forklart i nasjonale offentlige utvalg alene. I øyeblikket hviler norsk asylpolitikk på italienske krigsskip og velviljen til Recep Erdogan. Det siste hadde i hvert fall ikke jeg satset pengene mine på.

Å stenge seg inne er i beste fall korttenkt i en stadig mer globalisert verden. Det har betydelige menneskelige kostnader som vi allerede har sett, ikke minst for flyktningene i Middelhavet, men har også alvorlige politiske konsekvenser i Europa, for EU og enkeltstater. Det sår tvil om hvem vi er når det nettopp er tid for å vise hva vi står for.

Dette burde være et tema i valgkampen. Men hvis svaret er vafler, kan vi like godt la det være.

En løsning finnes i det landskapet Norge har fjernet seg fra de siste åra, der hvor internasjonale avtaler inngås, rettigheter etableres og en slags orden opprettholdes. Det finnes i de humanistiske verdiene som skapte en Nansen. Vi kunne trenge en til.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook