Frp-kildens utspring

Fremskrittspartiet er en oljesmurt blanding av liberalisme og statsmakt. «Velg hva du vil, staten betaler!» er et passende slagord, mener Andreas Hompland.

STYRER: Siv Jensen vil gjerne gasse på i førersetet. Og staten skal betale. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
STYRER: Siv Jensen vil gjerne gasse på i førersetet. Og staten skal betale. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer
Meninger

Dobbelt bokholderi måtte til da Carl I. Hagen manøvrerte sitt parti etter at han overtok Anders Langes brokete og bråkete flokk. Da han snakket prinsipper, var det med hele rekka av nyliberalismens helter. Siv Jensen repeterte dem da hun framførte sitt budskap på Litteraturhuset forleden: Reagan og Thatcher, Friedman og Hayek. Og størst av alle: Ayn Rand og favorittboka «De som beveger verden».Da Hagen brettet ut praktisk politikk som folkelig populist, var han et effektivt avløpsrør for det som rørte seg i folkets indre. Han talte til folk flest, til de norske som mente de hadde bygd landet, for svake arbeidere og andre verdig trengende. Fordi de fortjente det, skulle de få tilbake den verdighet de andre partiene og byråkratiet hadde tatt fra dem.

Det nye arbeiderpartiet i Hagens utgave skulle føre Gerhardsen-arven videre etter at Arbeiderpartiet var erobret av nomenklaturen som hadde mistet kontakten med røttene. At utslåtte og utstøtte begynte å stemme på et liberalistisk parti for de sterke, var den Frp-koden Kolberg og Marsdal ville knekke.Carl I. Hagen prøvde også å plassere Frp mellom Høyre og Arbeiderpartiet etter den matematiske formelen som gjør gjennomsnittet av 0 og 100 til 50: Tar du et parti som ligger til høyre for Høyre i nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, legger det sammen med et parti som ligger til venstre for Arbeiderpartiet i offentlige utgifter og statsfinansiert velferd, og deler summen på to, så har du Frp. Legg så til mer gudelighet og Israel-vennlighet enn KrF, og mer etnisk norskhet enn Senterpartiet, så har du et parti som ikke ligger mellom, men rundt alle de andre partiene.

Erna Solbergs borgerlige blokk har nå inkludert Fremskrittspartiet. Men i det huset er Frp en fremmedkulturell innflytter med dårlig integrasjonspotesial. De følger ikke trosbekjennelsen til den norske modellen og innordner seg ikke under handlingsregelen. Partiet har et annet ideologisk åre enn den liberalkonservative, og en annen sosial og kulturell basis enn storesøstrene i Høyre og tantene i Venstre og KrF. Kåre Willoch blir aldri lei av å påpeke at Frp ikke er et borgerlig, men et populistisk parti.

Borgerlig er i norsk politisk språk ett ord for to fenomener. Det første er bourgeois på fransk original, borgerskapet som venstresideskjellsord. Det andre er citoyen, på engelsk citizen, medborgare på svensk. Det første går på plassering i de borgerlige salonger, i det kulturelle og økonomiske klassesamfunnet; det andre på rollen som statsborger og velger i det politiske demokratiet. Fremskrittspartiet er en fremmed fugl i bursjoasiet. Hagen distanserte partiet fra den borgerlige dannelsen, og han ble sett ned på av de dannede i Høyre.Men Frp har også et tvilsomt forhold til den politiske borgeren. Folkets røst er viktigere enn velgernes stemme. De mener at politikken har for store rom og politikerne for mye makt. De vil overlate mer til individet og ha flere lovfestede rettigheter enn politiske prioriteringer. Det er ikke borgeren som er hovedpersonen, men individet som kunde, klient og skattebetaler.

Fremskrittspartiet står for begge deler: Friere marked og mer kontroll. Men oppdragelsen i liberalisme er svakere enn lysten til etatisme. Hver gang det er spørsmål om uheldige konsekvenser av konkurranseutsetting og privatisering av offentlige oppgaver, er svaret: Klarere kontrakter og mer nærgående tilsyn. Altså: Flere jurister, kontrollører, saksbehandlere og andre byråkrater. Næringslivet skal være fritt, men Staten må begrense utbytte og bonuser. I delstatlige bedrifter som Cermaq og Statoil skal statsrådene holde seg unna, men likevel overstyre.

Staten er primært en Sareptas pengebinge. Sykehjemsplass som rettighet og ikke kommunal prioritering. Operasjoner og sykehusbehandling etter fritt valg og uten egenandeler. Når ekspertene har satt sitt stempel på en skavank, betaler Rikstrygdeverket etter Carl I. Hagens bilverkstedmodell. Nei til bompenger. Fritt fram for private skoler med 100 prosent statlig betaling. Privatisering på skattebetalernes regning, for der har Frp tatt vare på arven fra partioppfinneren Anders Lange: La Nordsjøens skatter betale folkets skatter.

Frp's doble profil er bare mulig i oljerikdommens annerledesland. Jan Arild Snoens begrep «petroleumspopulisme» er velsmidd. Men så var han da også en av liberalistenes sjefideologer før Dolkesjø. Nå har han politisk asyl i Minerva, og derfra dømmer han gamle partifeller for overbud og økonomisk galskap. Men han slipper likevel ikke unna: Mot hans vilje ber alle valgomater ham stemme Frp. Så sterk er Frp's løfter og doble kommunikasjon i verdens rikeste land.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.