Kristenkameratene: Jonas Gahr Støre og Knut Arild Hareide, her med en kommunikasjonsrådgiver. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Kristenkameratene: Jonas Gahr Støre og Knut Arild Hareide, her med en kommunikasjonsrådgiver. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Ny Hareide-bok:

Frp-samarbeid er aktiv dødshjelp for Knut Arild Hareides KrF

Hareides nye bok er et ønske om mer politikk for de fattige, flyktninger og klimaet. Helst uten Frp.

Knut Arild Hareides nye bok, «Det som betyr noe», forsøker å gi røtter til en fortelling om hvordan KrF også kan se til venstre i norsk politikk for allianser og gjennomslag. Hareide vil ikke at KrF for evig skal være høyresidens parti, og leter i bakspeilet etter både argumenter og forankring for hvorfor dagens politiske klima forsvarer partiets langvarige kvaler med å gå inn i Solberg-regjeringen, der Frp dominerer fra ytre fløy.

I begynnelsen prøver Hareide derfor å gi sin visjon av KrF en historisk forankring, eller stamtavle. I boka blir vi tatt med fra Jesu tid, til Wergeland, til Jürgen Habermas, til Valgjerd Svarstad Hauglands glansdager, og til Jon Lilletuns kamp for menneskeverdet. Riktignok ikke i den rekkefølgen.

KrF-utgaven han jakter er den der partiet appellerte til hele folket, ikke bare kristenfolket, noe han bruker mye plass på å forklare. Trolig fordi det er her Hareide og hans nærmeste ser de grønneste enger for partiet framover: Et steg bort fra de mest verdikonservative og økonomisk individualistisk-orienterte velgerne. Nærmere hverdagskristne, som Hareide selv.

I forlengelsen blir boka dermed et forsvar for at KrF skal være brubyggeren i sentrum, Jon Lilletuns store ønske for partiet. Resultatorientert og samarbeidsvillig. Åpent og raust. Imot murer og for fellesskap. En vokter for de svakeste blant oss. Mer sentrum, og venstreside-verdier – mindre Frp, liberalisme og Venstre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Jeg setter pris på å kunne be og legge alt i Guds hender», skriver Hareide i det litt for lange kapittelet om personlig tro og Bømlo. Snart står imidlertid slaget om partiets framtid, når Hareide og KrF skal velge om de skal fortsette som nå, på vippen i Stortinget, eller gå inn i enten en Solberg- eller Støre-ledet regjering.

Bokas oppbygning og tyngdepunkt tatt i betraktning, er det lite som tyder på at Hareide kaster kron og mynt på hvor han vil. Hareides historie og rasjonale for å åpne for venstresiden er tydelig og klart:

De store linjene i partiets program (fattige, flyktninger, klimaet og verdispørsmål), samt målet om regjeringsmakt, står fast. Dersom KrF skal se til venstre, vil ikke og bør ikke det forandres. Det er nemlig først når KrF klarer å vise partiets høyere himmel partiet virkelig setter spor etter seg, slik Hareides forbilde i Jon Lilletun maktet. Partiets politikk må løftes fram, og verdiene dominere.

Videre argumenterer Hareide for hvorfor KrFs viktigste verdier ikke deles av ytre høyre, etterfulgt av et rungende forsvar for Aps linje i Listhaug-mistilliten.

Så følger tre lange kapitler om det som kan bli kjerneverdier i et sentrum-venstre-samarbeid: En politikk for mindre ulikhet (ved hjelp av økt barnetrygd, for eksempel) og en mer sosial markedsøkonomi. Samt en lang opplisting av skolepolitikk det vil nikkes anerkjennende til langt inne i SV.

Personlig ser Hareide også ut til å verdsette samarbeidspartnere i Arbeiderpartiet. Både Ap-veteran Martin Kolberg, samt partileder Jonas Gahr Støre, får viet lange passasjer med lovord. Noen knappe avsnitt med ros av Trine Skei Grande, Siv Jensen og Erna Solberg er også å finne, men de er noe snaue. Etter å nærmest ha levert pliktløpet med ros til de tre lederne av regjeringspartiene, går Hareide over i en langt ivrigere hyllest av kongen.

Forfatteren selv er å kjenne igjen i boka. Det er noe sjarmerende uskyldsrent med en mann som trekker fram damenes tale i 8. klasse som et formende øyeblikk for sin seinere karriere som politiker, samt skriver så inngående og varmt om oppveksten på Bømlo at jeg lurer på hvorfor han bor på Grefsen.

Hareide gjør det ganske klart at det å sitte i regjering med Frp vil være å gå på akkord med hvem de er. I samarbeidsspørsmålet blir partiets verdigrunnlag gjentatte ganger et argument for hvorfor KrF skal snu ryggen til dem.

Som Hareide skriver: «..det vrenger seg i meg når kristne verdier blir brukt for å være oss selv nok.» Nestekjærligheten er grenseløs, ikke noe Hareide vil eksportere til nærområdene. Dersom KrF faktisk foretar en snuoperasjon, og velger Ap som regjeringspartner, ville jeg mer enn noe likt å være flue på veggen under forhandlinger mellom Aps Masud Gharahkhani og Hareides flokk.

Men med Frp ute av veien åpner sentrumspartiets bru for venstresidas politikk. Riktignok etter å ha blitt avkrevd heftige summer bompenger. Boka bør få det til å gå kaldt nedover ryggen på progressive og liberale krefter på venstresida, skulle det være et signal om tettere samarbeid. Ikke minst alle i Arbeiderpartiet som lengter etter en mer liberal bioteknologilov bør la seg uro av kapittelet med det kanskje profetiske navnet «Absolutt alle skal med.»

Hareide framstår troverdig og genuin i sitt ønske om å bruke politikk til å gjøre det han tror gjør samfunnet godt. I motsetning til politikere som først og fremst handler for egen vinning og posisjon. En av dem har han til og med truet med å kaste ut av regjeringen, før hun selv gikk av: Sylvi Listhaug.

For selv om de ikke alltid nevnes ved navn, kommer sjelden Frp godt ut av det i Hareides vers. Hvor ødeleggende det er at innvandringsdebatt ble forkledd som norsk, kristne verdier, er et sentralt eksempel.

Det gikk fort opp for meg at «Det som betyr noe» ikke skrevet for meg. Heller ikke for det brede lag av lesere, vil jeg tro. Hareides bok blir ingen kioskvelter, og er ikke den første du bør plukke med deg hvis du skal lese en politisk debattbok.

Men den er definitivt relevant for alle som vil lese om det moderne kristendemokratiet, og mer om Hareides røtter og tro. Den er nøktern i språket, presis og krydret med fine historier og fortellinger, selv om det ble en aldri så liten kamp å komme seg gjennom setninger om «etisk morsmål» etc.

Som innlegg i KrFs pågående debatt om veivalg, er den noe mer relevant, men også der mest for de dette angår mest. For alle som vil at KrF skal peke på Jonas, er det også mye og godt skyts framover. Men jeg skulle likevel ønske at boka kom etter partiets veivalg, framfor før. Det er et savn gjennom hele boka at Hareide ikke tar en del kritikk og argumenter til en konklusjon.

Spenningen knyttet til kampen om KrFs sjel, forsvinner ikke med partilederens bidrag.