EGET HJØRNE: Bøndene har en større betydning for det norske samfunnet enn vi gjerne er klar over, skriver artikkelforfatteren. Men de siste årene er dette hjørnet forandret, kanskje svekket.
Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
EGET HJØRNE: Bøndene har en større betydning for det norske samfunnet enn vi gjerne er klar over, skriver artikkelforfatteren. Men de siste årene er dette hjørnet forandret, kanskje svekket. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpixVis mer

Frp vil så gjerne forandre landbruket, men...

Bygdehjørnet reiser seg.

Meninger

SØNDAGSKOMMENTAREN: «Bønder viktige for brannvernet!» Nettopp. Uten bønder, uten traktorer og vanningsutstyr, ja uten landbrukets muskelstyrke og fellesånd, ville Lærdalsøyri brent totalt ned, brannene i Trøndelag svidd av alt liv over øyene. Frivillig innsats fra de stedfaste har berget det som kunne berges. Bondebladet har helt rett; katastrofer som dem vi har gjennomlevd de siste ukene, ville gått mye, mye verre om ikke lokale bønder hadde trådt til. Uten landbruket, fullt kaos.

Så der er fasit: Brannulykkene styrker lokalsamfunnet. Selv Kongen taler med beundring om innsatsen nedenfra. Ja, lokalsamfunnet - les landbrukets - innsats er for de fleste kommentatorer det ene positive som står igjen, når røyken driver bort og tomtene skal ryddes - for nye fjøs, garasjer, driftsbygninger og bolighus. Bøndene er viktige, ja de er uunnværlige for bosetningen i det landet vi elsker å elske.

Norsk historie skrives i byene, men avgjøres på bygda. Det er en gammel sannhet. Den bekreftes igjen, foran øynene på oss. Men forstår vi helt hva det innebærer?

Bygdehjørnet i vår samfunnsstruktur er ofte usynlig, inneklemt mellom de mer bråkete by- og tettsteder med sine urbane vaner og hippe verdier. Like fullt utgjør de et urokkelig innslag. En av forrige hundreårs store navn i politisk tenkning, Trygve Bull, sa enda til at bygdehjørnet alltid var virksomt i vårt kraft-triangel, legemliggjort i partistrukturen som «mellompartiene», den tredje pol i den politiske felt. Mellom det store sosialistiske partiet, naturligvis, med sine skarer av mer eller mindre offentlige lønnsmottakere; litt i skyggen av det uutryddelige Høyre («gammelt som arvesynden»), partiet for privat verdiskapning: Der står bygdehjørnet, bæreren av primærnæringenes jevnt fordelte verdier og velgere, spredt over de tre partiene V, Sp og KrF. Johan Sverdrups gamle venstrekoalisjon, som først bøndene, så kristenfolket, sprengte seg ut av.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Man kan tro at det svinner over tid, dette hjørnet. For ikke lenge siden talte mellompartiene en tredel av samtlige velgere, og var faktoren alle måtte regne med. I dag teller de rundt fjerdedelen, og en regjering Knudsen, Mowinckel, Kolstad, Borten, Korvald eller Bondevik er vel knapt tenkelig i dag. Men tro ikke at de derfor at bygdehjørnet forsvinner! Dets påståtte død er proklamert mange ganger, men alltid forgjeves.

Men det er forandret, kanskje svekket, dette hjørnet. Og den største forandring skjedde for rundt ti år siden, da Senterpartiet besluttet å gjøre felles sak med sosialistene og lot seg oppsluke i lønnsarbeidernes flokk. Prosjektet «den rød-grønne regjeringen» var en nyskaping av de skjellsettende, ikke minst i den tradisjon av lange linjer som råder i politikken, hva enten vi liker dem eller ikke. Rett nok hadde bøndene støttet en arbeiderregjering før, da de kom til kriseforlik med Nygaardsvold i 1935. Men derfra til å sette seg på regjeringstaburetter side ved side med sosialistene var noe helt nytt, noe uhørt for landets bondeparti.

Det ble en fatal beslutning at bøndene krysset denne linjen. Ikke bare for V og KrF, som stod igjen med svekket kraft, men for Sp selv. Jeg vil tro at striden i dette partiet nå, som i det ytre ter seg som et oppgjør mellom de uregjerlige personligheter Navarsete og  Borten Moe, i virkeligheten dreier seg om den uro som denne beslutningen skapte. Ikke så at partiet delte seg på noen likefram måte mellom tilhengere av rødt versus blått makkerskap. Var det så enkelt! Men det grunnleggende strategivalg, om hvorvidt Senterpartiet «egentlig» hører hjemme til venstre eller til høyre i det politiske landskap, det måtte nødvendigvis skape uro, simpelthen fordi det markerte et brudd. Og et brudd - en plutselig forandring, en full omkastelse av autoriteter, kan ta generasjoner å overkomme - hvis noen gang. Bare kriseforliket i 1935 avstedkom bitre og langvarige stridigheter, hva vi kan lese i May-Britt Ohman Nielsens Sp-historie.

Man kan forstå landbrukspartiet og dets fryktelige dilemma i vår tid. Næringen går jo nedover, antallet bruk reduseres, antallet heltidsbønder krymper og har gjort det siden 1945. Nå slår ikke dette like drastisk ut i partiet. En forsvarskamp kan være en god sak, om enn tvetydig. Men man må ha blikk for utsikten. Man må se at mat og drikke, nytelse og sunnhet, bordets gleder og kroppens velvære, med fristende restauranter og medfølgende treningsstudioer på slep, er på dramatisk vei oppover i samfunnets verdisyn. Avisene flommer over av stoff om mat og drikke. TV-kanalene kappes om å bringe kjøkkenstoff live. Ja, kokker tar spranget fra kjøkkenets gryter ut til kjendisenes forjettende firmament.

Det er altså en enorm forskjell på næringens kollektive suksess, og den enkelte utøver-bondes miserable status. Et styremedlem i partiets ungdomforbund tenkte visst bare på det siste, da han nylig erklærte moderpartiets jordbrukspolitikk siden krigen som mislykket, forgjeves, nærmest til å gråte over. Skulle han ikke heller være stolt av produktivitetsøkningen, tilfreds med verdivendingen, i sitt hjerte glad for at flere og flere bønder integreres i andre næringer også ñ i lokal matkultur, i kommunal tjenesteyting, i hjemmebasert IT?

Og i landets økonomi! Sannheten er at bøndene anført av Sp har skapt sin egen næring, i tillegg til gardsbruket: De store, sentraliserte produksjons- og distribusjonskjeder som Tine og Gilde, etterkommere etter de møysommelig sammenstablete sentralene for kjøtt, mjølk, egg og så videre på 30-tallet. De som Berge Furre studerte inngående som ung historiker, før han ble stortingsrepresentant og landbrukspolitiker selv... Landbruksamvirkets produksjonsbedrifter sysselsetter i dag flere enn bøndene, og representerer både i merkevarer og i ytelse store verdier, i motsetning til verdien av bøndenes jord, som er synkende. Kom ikke å si at ikke mellompartiene betyr noe rent økonomisk i Norge! 

Landbruksamvirkets kjeder representerer i dag verdier på mange titalls milliarder, og deres posisjon i markedet blir ikke gitt opp - ikke en gang av Fremskrittspartiet, tross forsøk. De er bygdehjørnets selvstyrte fundament (del av det i hvert fall) og vil bli stående uansett. «Alt vert som før», er professor Norman Aaneslands kommentar til det blå-blå regjeringsskiftet. Ingen ting blir endret i dette. Det er investert alt for mye i kjedene av kapital, statsmakt og prestisje til at deres posisjoner oppgis eller rokkes.

Ja. Bygdehjørnet har reist seg og blir stående, selv under Sylvi Listhaugs styre.