Frp's eksamen i norskhet

Fremskrittspartiet lanserte nylig sin nye notatserie gjennom pamfletten Grunnlag for revisjon av «Lov om norsk riksborgarrett». Lanseringen ble supplert med forslag til en test på innvandreres kunnskaper om statsrettslige forhold i Norge.

Pamfletten ga mediene anledning til å boltre seg i gode oppslag som viste at Frp's egne - og til og med professorer i statsvitenskap - hadde problemer med å levere svar som kvalifiserer til norsk statsborgerskap.

«Her blir det grisgrendt,» oppsummerte professor Trond Nordby, og siktet til en sannsynlig svimlende strykprosent hvis rotnorske borgere skulle bli utsatt for prøven.

Dette er vel og bra - og utspillet fortjener den oppmerksomheten det har fått.

For ordens skyld: Selvfølgelig blir det ikke mer grisgrendt i landet enn det allerede er. Nordmenn fortjener jo per definisjon å bo i Norge, noe som lanseres som et sentralt kriterium for statsborgerskap i Frp's notat: «Å bli norsk statsborger bør ikke være noen ufortjent rettighet, men et fortjent privilegium,» som det heter innledningsvis. Her er Frp helt på linje med den franske nasjonalisten Le Pen, som har gjort Etre Frangais, cela se mérite (for å bli fransk må du fortjene det) til et sentralt slagord.

Vi har ikke lyst til å gjøre dette til en filosofisk debatt om hvem som har fortjent hva her i verden. Vi har et litt mer praktisk siktemål, nemlig å rette søkelyset mot det samfunnet vi rent faktisk finner rundt oss, med medborgere fra mange ulike steder på kloden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den innforståtte begrunnelsen til Frp's utreder Ståle Urbye for å foreslå endringer i loven om statsborgerskap, er «integreringshensyn»: «I mange land stilles det krav til nye borgere. Det bør også gjøres i Norge, ikke minst av integrerningshensyn,» heter det. Her ligger det implisitt en hypotese om at strenge naturaliserings-regler fremmer integrering. Dette forblir imidlertid en påstand, for det er ikke gjort noe forsøk på å undersøke om dette faktisk stemmer. I alle de komparative opplistingene rapporten inneholder er det ikke et ord om tildeling av statsborgerskap som faktor i en integrasjonsprosess.

Det foreligger en hel serie bøker og artikler internasjonalt om integrasjons-problematikk i forhold til ulike statsborgerskaps-tradisjoner. Men Frp's nye utreder, som ifølge rapporten har avlagt eksamener i statsvitenskap, sosiologi, psykologi, historie og pedagogikk, har tydeligvis ikke sett seg brydd med å undersøke om utgangshypotesen holder i et komparativt perspektiv. Det forhindrer ikke Urbye i å konkludere med at: «Situasjonen både i verden og i Norge tilsier at man bør tilstrebe å oppnå en større grad av eksklusivitetens skjær over det å bli norsk statsborger.»

Det finnes to klassiske modeller for naturalisering i Europa: På den ene siden den republikanske, der Frankrike har vært mest entydig gjennom sin offensive «forfransknings-politikk» i forhold til nykommere. Frankrike har aktivt ønsket å integrere innvandrere så fort som mulig, og en særdeles liberal naturaliseringspolitikk har blitt brukt som redskap i denne strategien.

Den tyske modellen er derimot eksklusiv; det er bare innvandrere som kan vise til tyske slektninger som har lett tilgang på statsborgerskap. Personer som ikke kan påberope seg tilknytning til det tyske samfunnet via «blod», blir heller ikke stimulert til å søke statsborgerskap. Budskapet er at de aldri kan bli ordentlig tyske, selv om de skulle ønske det.

I tillegg har det etterhvert utviklet seg en tredje «flerkulturell» modell der Sverige har vært toneangivende internasjonalt, med vekt på en liberal naturaliseringspolitikk kombinert med åpenhet for at innvandrere skal kunne beholde egne tradisjoner og ikke «forsvenskes» kulturelt hvis de ikke ønsker det. Denne modellen har også Norge sluttet seg til, selv om det stilles strengere krav til botid i Norge (7 mot 5 år).

Data fra de landene som figurerer tvers gjennom hele Frp's rapport, viser et svært sammensatt bilde når det gjelder integrasjon av innvandrere. Det er i det hele tatt vanskelig å sammenlikne naturaliserings-regimer og «vellykkethet» når det gjelder integrasjon av innvandrere. Det dreier seg om ulike grupper innvandrere i ulike epoker med ulik situasjon på arbeidsmarkedet osv. Dagens situasjon i Vest-Europa viser - kanskje merkelig nok - at integrasjonsproblematikken er påfallende lik, på tross av mottakerlandenes høyst ulike historie og politiske tradisjon for innlemming av nykommere. En nærliggende slutning er derfor at naturaliseringspolitikken trolig ikke er blant de viktigste faktorene når det gjelder å få det flerkulturelle samfunnet til å fungere. Det er ikke desto mindre vår mothypotese at hindringer for å oppnå statsborgerskap ikke vil bidra positivt i en integrasjonsprosess i noen av mottakerlandene vi her snakker om.

Det «å stille krav til innvandrere» er etterhvert lite kontroversielt i Norge. Det skal stilles krav til innvandrere som det stilles krav til alle andre medlemmer av samfunnet. Men hvis disse kravene skal konkretiseres til å handle om krevende kjennskap til maktfordelings-prinsipper og lovgivningen i landet, har man muligens bommet litt i operasjonaliseringene.

Integrasjon handler bl.a. om samfunnsmessig deltakelse, noe Frp er innforstått med. Men med en slik målsetting er det kanskje ikke så hensiktsmessig å utelukke store grupper fra å delta i demokratiske prosesser i lang tid. Generelt er det tvilsomt om demokratiske stater med jevnt tilsig av nye innbyggere kan operere med en befolkning som er inndelt i A- og B-lag. Mer spesielt er det tankevekkende at et parti med så store bekymringer for nykommerers integrasjon i det norske samfunnet som Frp, ikke er mer bekymret over sin egen svake velgeroppslutning blant innvandrere.

Velvillig lest ligger det også et positivt signal i denne rapporten. Urbyes posisjon er at det å bli et kvalifisert medlem av dette samfunnet, er noe som kan læres. Det er altså ikke medfødt: Medlemskap i det norske samfunnet er i prinsippet tilgjengelig for enhver.

Problemet med Urbyes bidrag er antakelsen om at jo vanskeligere det er å bli godtatt, jo større blir interessen og innsatsen fra innvandrerhold. Dette reiser unektelig noen pedagogiske spørsmål knyttet til motivasjon og betingelser for læring, om lyst og entusiasme når det gjelder å påta seg slitet med å bli en av oss. Urbye ønsker å gjøre «oss» mer eksklusive, og han fremmer konkrete forslag til selve prisen på statsborgerskap i kroner og øre. Frp synes åpenbart vi selger oss for billig. Tanken går til amerikansk 50-tallsfilm, til kunsten å spille «hard to get», og til det pinefulle spørsmål: Når bør damen si ja?

Men er det nå helt sikkert at nasjonal kyskhet fremmer viljen til å anstrenge seg for å oppnå nasjonens gunst? Den motsatte reaksjonen kan jo også tenkes: beileren som sier at når det skal være så forbasket vanskelig, kan det være det samme. Høyt henger det og surt er det også. Det å gjøre seg kostbar, kan som kjent også ha sin pris. Frp's strategi kan m.a.o. vise seg å inneholde en feilslutning, hvor resultatet blir at objektet, den norske væremåten, fremstår som mindre forbilledlig - ikke mer. Den internasjonale fagdebatten om integrasjon har for øvrig utløst følgende hjertesukk fra tysk side: Hvorfor greier vi ikke å sjarmere våre innvandrere? Ja, si det. Men Frp's pedagogiske strategi reiser spørsmål om det er sikkert at man lærer bedre hvis man føler seg uvelkommen.

For at hensikten med Frp's lovforslag skal ivaretas, trengs det altså empirisk dokumentasjon for at restriktive regler for tildeling av statsborgerskap fremmer integrasjon. Dersom en slik sammenheng ikke lar seg dokumentere, tilsier Frp's engasjement for å bedre betingelsene for integrasjon at forslaget trekkes. Noe annet ville skape mistanke om at Frp bevisst går inn for å skape de problemene partiet går til valg for å løse.