Frp's oppdrettsanlegg

Fremskrittspartiet er for folk flest i ferd med å bli et levebrødsparti for broilere. Deres egne kjenner dem ikke igjen, skriver Andreas Hompland.

SKOLERINGSPROSJEKT:  Geir Mo, Siv Jensen og Per Sandberg har gjennomført pottetrening i partiapparat og stortingsgruppe og skolert sine ungdomspolitikere, Foto: Jacques Hvistendahl
SKOLERINGSPROSJEKT: Geir Mo, Siv Jensen og Per Sandberg har gjennomført pottetrening i partiapparat og stortingsgruppe og skolert sine ungdomspolitikere, Foto: Jacques HvistendahlVis mer
Kommentar

«Vi har ikke noe ønske om å deformere våre ungdommer til å passe inn i Civita». Slik ordla Fremskrittspartiets Jan Arild Ellingsen seg i fjor da enda en av partiets ungdomstalenter meldte overgang til Kristin Clemets tankesmie. Ellingsen representerer partiets avdeling for klar tale, så klar at han ble gjemt litt bort da Siv Jensen skulle strigle partiet og gjøre seg lekker for Høyre. Flere med Ellingsen frykter at partiet for folk flest skal bli oversvømmet av veltilpassede politiske broilere uten kontakt med det folkedypet partiet setter sin ære i å være talerør for.

Dette er en ny situasjon for de overlevende fra Anders Langes brokete flokk og Carl I. Hagens glansdager. Da var det sinte menn fra bygd og by med sterke meninger og harde utfall på sviktende saklig grunnlag som preget partiet. De var ofte ensaksengasjerte individualister. De hadde blitt forbannet over en urett som hadde rammet dem selv, og på det grunnlaget søkte de seg til protestflokken. Anders Lange selv sa om dette at det er mye rart som kommer flygende når du setter ut ei fjøslykt i sommernatta. Carl I. Hagen holdt en annen stil og var penere i ordet og tøyet, men han var også avhengig av sinte menn i passe doser. Når de ble for mange og dominerte partiets profil, rensket han dem ut - både bygdetullinger og byoriginaler.

Det ble høyt lydnivå og mye oppmerksomhet ut av den slags rekruttering og de-rekruttering, men lite innflytelse. Potensielle samarbeidspartnere fra andre partier skydde dem som pesten. Særlig i Høyre, som betraktet dem som udannede tølpere som de ville holde på god avstand. Det var et element av borgerlig klasseforakt i Willoch-Høyres forhold til Fremskrittspartiets politiske krambu. Udisiplinerte var de også, og hadde ikke sans for formelle og uformelle avtaler og forståelser som er en del av det etablerte politiske livs diskrete sjarm.

Partibyggeren Geir Mo gjorde noe med den profilen, som organisatorisk løpegutt for Carl I. Hagen. Der andre i partiet alltid smykket seg med Ayn Rands merkelige bøker og superindividualistiske og liberalistiske tankeverden når de ble spurt om hva de hadde på nattbordet, holdt Geir Mo seg til Einar Gerhardsens halv-leninistiske «Tillitsmannen». Han bygde opp landets beste partiapparat med skolering og partilojalitet som ledesnor. Fremskrittspartiets politikere er ofte de best oppleste på sakspapirer, og de kan partiets program og retoriske prinsipper på rams. Ikke minst ungdommen.

Ungdomsfylkingens talenter ble tatt godt vare på. Ettersom partiet vokste i valgoppslutning, fikk det godt betalt av stat og kommune, for den offentlige støtten følger stemmetallene. Mens Arbeiderpartiet får store tilskudd fra LO og Høyre vegeterer på gaver fra det private næringslivet, er Fremskrittspartiets økonomi og organisasjon bygd påoffentlig subsidiering. Om lag 85 prosent av partiets inntekter kommer fra stat og kommune. Det er på linje med for eksempel Den norske kirke, inntil for nylig statskirken.

Frp fostrer på denne økonomiske basisen stadig nye, skolerte, ambisiøse og tilpasningsdyktige levebrødspolitikere med partiarbeid som viktigste arbeidslivserfaring. I så måte likner partiet stadig mer på Arbeiderpartiet der det går en rett linje fra tillitsverv i AUF, via betalte sekretærjobber og koffertbæring til politiske posisjoner i partigrupper og statsråders nærhet.

Civita har ifølge NTB funnet ut at det nye Stortinget etter valget vil få et større innslag av såkalte politiske broilere enn noen gang før, representanter som har politikk som eneste arbeidserfaring. Og dette gjelder Fremskrittspartiet mer enn noen andre. Partiet som har spilt på velgermisnøye med de etablerte politikerne som er like langt fra folk flest, er selv i ferd med å bli det fremste levebrødspartiet. Det kommer ikke så mange per sandberger direkte fra golvet og bygdene nutildags.

Siv Jensens hoff er av et annet slag. De er skolert i ungdomspartiet, har hatt pottetrening i partiapparat og stortingsgruppe, og derfra er de nominert til Stortinget. Gjerne etter en dannelsestur innom Civita, der de har øvd seg i politisk sengekameraderi og lært seg å mumle med annen borgerlig ungdom. Det er nok bra for et framtidig regjeringssamarbeid. Men det er ikke rart at deres egne ikke kjenner dem igjen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.