Fruen fra havet

Metaformettet om havet, lengselen og kjærligheten.

BOK: Marie Darrieussecq brakdebuterte med den humoristisk-groteske fabelen «Suggesjoner», etterfulgt av «Spøkelser», om en kvinne hvis mann bare forsvinner. Når hun nå oversettes med sin tredje roman, lar hun kvinnen være den som forsvinner, som flykter med sin datter til havet.

Fortellerbølger

Vi møter andre personer som perifert knyttes til den hemmelighetsfulle kvinnen; etterforskeren som ektemannen leier til å finne dem, en iskremselger, eiendomsmekleren som leier hus til dem, surferen som forelsker seg i henne og som lærer datteren å «mestre» havet.

Til tross for at kvinnen og hennes uuttalte lengsler står sentralt, er det samlende punkt likevel havet. Fortellerfokus mellom de ulike personene skifter lik havdønninger, der nye «fortellerbølger» lager glidende overganger. Og Darrieussecq er som tidligere svært gjennomført i stilen, samtidig som hennes forfatterstyrke ligger i bildene: «Atlanterhavet er en elefant, med snabelen rullet rundt Cuba, og støttennene krummet under Island.» Hun krydrer også med faktaopplysninger om gigantflaggermus, sjeldne haiarter o.l. Samtidig skal havet være en psykologisk eller emosjonell metafor; «ingen blir værende i bølgedalen, ingen kan overleve i bølgedalen». Her er understrømmer, bølger, høyvann, havuhyrer («enorme blekkspruter, på bunnen, i hullet»). Det betyr nok også noe når den slanke, bleke, vakre og lengselsfulle kvinnen, hvis motiver forblir skjult for oss, mot slutten setter seg på et fly til ørkenen i Australia.

Oseanaktig

Dette er en roman en enten blir totalt fengslet av, lik den hypnotiske virkningen havet kan ha på oss, eller også aldri kommer helt inn i. Selv havnet jeg i den siste kategorien. Nok også fordi det hele blir for oseanaktig, meningsmettet og metaforisk, samtidig som jeg aldri helt får grep om hva dette egentlig dreier seg om. Annet enn Fruen fra havet.