ALLSIDIG: Suzanne Brøgger har vist seg å beherske uvanlig mange og ulike litterære sjangre, i sitt snart 40 år lange forfatterskap. Foto: Kristian Ridder-Nielsen/ Dagbladet
ALLSIDIG: Suzanne Brøgger har vist seg å beherske uvanlig mange og ulike litterære sjangre, i sitt snart 40 år lange forfatterskap. Foto: Kristian Ridder-Nielsen/ DagbladetVis mer

Fruen fra Løve

Suzanne Brøgger om menn og kvinnekamp i ny bok.

I dag lanseres boka «Vi er tiden - møter med kvinner i skandinavisk litteratur». Her presenterer vi et utdrag fra møtet med Suzanne Brøgger.

Eiendommen ligger stolt og uforstyrret til, visstnok et gammelt landemerke som ble til forfatterbolig en gang på 1960-tallet. Det flateste landskapet man kan tenke seg bretter seg utover; under de store trærne er vi ett med heiene, myren, skogen og himmelen. Landskapet bærer preg av også å være fra en annen tid: eventyrlig og skjørt, men sterkt og rått under den lette formiddagståken. Danskene kaller jorda her for «mosen», en blanding av myr og skogbunn.

Her bor «fruen fra Løve» eller «mosekona», som hun selv kaller seg; vi kjenner henne først og fremst som den danske forfatteren Suzanne Brøgger.

På hver side av den gamle steintrappa foran inngangen sitter en løve og vokter husets inngang og dets beboere. I garasjen ved siden av står dørene åpne, innenfor henger et mannlig fugleskremsel med hatt oppunder taket.

Hjemme hos Suzanne Brøgger er mannen plassert i garasjen. Allerede på 1960-tallet ville hun avskaffe kjærligheten og familien, så vel som privatlivet, kvinnerollen og monogamiet. Hun er den store opprøreren i skandinavisk kvinnelitteratur gjennom hele 1960-, -70- og -80-tallet. Men hva gjør hun nå?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvor er hun i dag som forfatter og menneske? Vil hun stadig avskaffe det borgerlige liv i sin alminnelighet?

Før vi engang finner ut om det finnes noen ringeklokke, står hun i døra: elegant, vennlig og vakker, og viser oss inn i sine rom.

Det er ikke bare et hus i vanlig forstand vi entrer denne stille februarformiddagen, Brøggers høyst elskede Knudstrup er først og fremst en kunstnerbolig. Hun smiler vart, hun er høy og med den sedvanlige løvemanken av et hår, kjent fra alle bildene av henne opp gjennom åra. Oppsatt hår som alltid, skillen midt på hodet, og hun er i trange lilla skinnbukser for anledningen. At hun er 66 år synes ikke å bekymre henne nevneverdig.

Hun er allerede kjent av flere generasjoner lesende kvinner over hele verden som den, frittalende, aristokratiske, skandaløse og erotiske danske forfatteren som en gang på 1960-tallet ga opp sitt ville og heftige, omreisende og omstreifende kvinneliv til fordel for et stille og hverdagslig liv på landet i Danmark med mann, barn og katter, alt beskrevet utfyllende i hennes hverdagsprosa. «Problemet med kjernefamilien er at den ikke produserer noen ting,» hevdet 1970-tallets Brøgger, annet enn barn, og de hadde jo ikke selv bestemt å få komme til verden.

Brøgger har vært ute en vinternatt før. Hun har lang erfaring med å være politisk ukorrekt i den danske offentligheten. På 1970-tallet ville hun som feministisk eksperiment lukke den danske utdanningssektoren for menn, mens hun stadig kritiserte monogamiet offentlig ved å hevde at det bare er «overspesialisering i kjærlighet» og «institusjonalisert kannibalisme».

«Fri oss fra privatlivet og kjærligheten», proklamerte 60- og 70-tallets Brøgger, og slo igjennom som forfatter med nettopp dette budskapet. «Sexisme er den verste form for rasisme,» hevder Brøgger ennå i dag, og slår et slag for kvinnens rett til sin egen kropp, og for feminismen.

Suzanne Brøgger er født i København i 1944, men oppvokst i Colombo på Sri Lanka, i Bangkok og i danske Silkeborg. Hennes rotløse oppvekst førte til at hun begynte å feste sitt liv på papiret allerede som barn og ungdom, hun drev utstrakt korrespondanse om sine opplevelser pr. brev og dagbøker i mange år før hun debuterte som skribent og forfatter. På 1960-tallet studerte Brøgger filosofi på Københavns Universitet og startet å skrive for offentligheten. Featureartikler, intervjuer og krigs- og reisereportasjer fra fjerne verdenshjørner ble hennes varemerke som ung skribent.

Om å velge livet som forfatter sier Brøgger selv i dag: «Det er en hård, ensom og nydelsesfuld vej.» Etter mange tapre forsøk på å skrive roman eller prosa på 1960-tallet, fikk hun en dag en idé mens hun gikk rundt i stua og støvsuget. Et lengre essay ble skrevet ned på 5 minutter, og hun debuterte som forfatter i 1973 med brannfakkelen «Fri oss fra kjærligheten», et sterkt samfunnskritisk opprop av ei bok.

Boka ble slaktet og hyllet, elsket og hatet, og er siden oversatt til 20 språk. Siden har Brøgger skrevet og utgitt til sammen 22 bøker innen ulike sjangre og former. I 2008 utkom hennes hittil siste bok, eventyrdiktet «Sløret», som tematiserer kvinnens årtusen.

- Du skriver om andre kvinners liv og forfatterskap.

- Ja, jeg har skrevet om Karen Blixen og Colette, blant andre. De er blant alle de kvinnene som opp gjennom årene har inspirert mitt forfatterskap.

- Ditt forhold til feminismen. Hvordan var du og hvordan er du i dag feminist?

- Det var for meg ingen grunn til å være feminist som ung, for her i Danmark har man alltid kunnet gjøre hva man ville, hvis bare man var modig nok og parat til å betale prisen det koster å bli lagt for hat, miste familie og venner på grunn av sine ytringer. Men nå er kvinnekampen blitt global. Sov vi i timen for 30 år siden? De islamistiske ekstremistene beleiret de store moskeene i Mekka og gjorde opprør mot Saudi-familien, som igjen svarte med et kompromiss: Hvis dere lar oss være i fred og holder fingrene fra oljen, kan dere til gjengjeld få drive kulturkamp og krig mot kvinnene ... Siden 1979 har wahhabismen spredt seg over hele jorda med en seksualpolitikk som vil noe ondt. Skade, begrense, mutilere, undertrykke kvinner overalt. Det er blitt absolutt nødvendig å rope høyt: Globaliseringen har økt nivået for kvinnemishandling i den grad, at det nå må sies STOPP! Det er ikke snakk om en øyleir for rødstrømper. Vi snakker om en blodig kamp på liv og død, hvor konfliktene er reelle og nødvendige å interessere seg for. Opprøret i Iran hadde aldri materialisert seg hvis ikke kvinnene sto som arrangører. Sexturismen brer om seg sammen med salget av slaver. Men også den danske lovgivningen, slik som syvårsregelen, som forbyr utenlandske kvinner å bli skilt i sju år, uansett hvordan de mishandles, er kriminell! Og la meg tilføye - for fullstendighetens skyld: Den globale finanskrisen! Som en islandsk minister sa til Vigdís Finnbogadóttir, ekspresidenten: «Verden hadde aldri tippet rundt finansielt, hvis økonomien ble styrt av kvinner.» Det er en grunn til at man gir mikrolån til kvinner: De betaler tilbake!

- Hvor går mannen, du har selv plassert ham i garasjen?

- Det er siste sjanse for de åndfulle, sterke menn å bli feminister, mange av de skjønneste menn er det allerede. Ja, det er tid for hvem som helst, som elsker verden høyere enn sin egen makelighet. Da jeg på hjemveien fra 100-årsfeiringen for den internasjonale kvinnedagen her nylig måtte stanse ved en bensinstasjon i et uunngåelig ærend, tenkte jeg: Hold da opp! Hva er det for svineri, vi er havnet i? Det viste seg at jeg hadde gått feil, jeg var kommet inn på et herretoalett! Og da falt mynten i boksen. Jeg innså at det er jo ikke så merkelig at vi har finanskrise og klimakatastrofe. Et enkelt kikk inn i et herretoalett forklarer det hele; ingen omsorg for andre, ikke noe hensyn til de som kommer etter, bare her og nå, infantilt svineri. Jeg sier ikke at vi nødvendigvis skal følge Valerie Solanas manifest til punkt og prikke, men jeg er fullkomment enig med de feministene som med utgangspunkt i Virginia Woolf kommer fram til at kvinner ikke lenger bare er kjønnsvesener, men et kjønn som representerer det universelle menneske. Jeg har hele mitt liv gitt mennene en sjanse til å representere mennesket på jorda, men nå har jeg gitt dem opp.

- Hva med den oppvoksende generasjonen kvinner?

- Doris Lessing tenker tilbake på Afrika og ser for seg den fattige piken som trasker gjennom støvet og drømmer om en utdannelse for sine barn og spør om vi er bedre enn henne? Vi, som har forspist oss på mat og har skapene våre fylt med klær og er i ferd med å kveles av vår egen overflod? «Jeg tror,» sa Lessing i sin Nobel-tale, «at det er den piken og de kvinnene, som snakket om bøker og utdannelse da de ikke hadde spist på tre dager, som kanskje en dag vil komme til å definere oss på nytt».

- Din siste bok «Sløret» følges av en cd hvor du synger og selv har komponert musikken?

- Ja, og dette handler om å bryte askesen jeg lever i til daglig, fordi det er en stor lyst og glede å få lage musikk sammen med andre. Og jeg får mye inspirasjon fra musikerne!

- Blir kunsten viktigere for deg med åra?

- Ja, absolutt!

- Hvordan gjøre opprør etter 60?

- Det må gjøres med humor!

Birgitte Huitfeldt Midttun er forfatter og litteraturviter.