Anmeldelse av film: «Vikingulven»

Frustrerende varulv-film

Storslåtte ambisjoner og finstemt skuespill redder ikke den hakkete historien i «Vikingulven».

SE TRAILER: Norges første varulvfilm er klar for filmlerretet. Video: SF Films Vis mer
Publisert

FILM: Det er friskt og spenstig når norske filmer prøver seg på Hollywood-konvensjoner. «Vikingulven» tar skamløst for seg, og i utgangspunktet turnerer den velbrukte fortellertriks med en viss overbevisning: En forhistorie fra 1100-tallet etablerer myten/sannheten om varulv-virksomhet på norsk jord. I nåtid flytter en familie fra storby til småsted for å starte på nytt.

Tenåringsdatteren er utilpass i bygdemiljøet og har dessuten et uavklart forhold til den biologiske farens nylige død. På åstedet for et mystisk drap, jager politiet bort pressen og «sikrer området». Etterforskerne får hjelp av en snurrig vitenskapsmann med briller og artig ansiktshår. Men kan det tenkes at monsteret de leter etter er midt i blant dem?

«Vikingulven»

Skrekk/drama

Regi: Stig Svendsen
Skuespillere: Elli Müller Osborne, Liv Mjönes, Vidar Magnussen, Sjur Vatne Brean
Premieredato: 18.11.2022
Aldersgrense: 15 år

«Ensformig og uspennende.»
Se alle anmeldelser

Her er dessuten flere lån fra tv-serien «Twin Peaks» til at det kan settes på tilfeldighetskontoen: Drept ung kvinne, tåke over elver og høstlig skog, varmbrune politistasjon-interiører og en enarmet særing med grått skjegg og vilt blikk.

Ensformig

Alle filmskapere, kanskje til og med alle historieforteller låner og stjeler. Det avgjørende er hvordan tyvegodset forvaltes.

Foto: SF Films
Foto: SF Films Vis mer

«Vikingulven» er generelt fattig på humor, og leker seg aldri med sine tallrike konvensjoner. Det kunne vært tilgivelig hvis også dramaturgien var tilsvarende Hollywood-tradisjonell. Men spenningskurven er hakkete og flere scener virker overflødige – som introduksjonen av den snurrige vitenskapsmannen, som for øvrig fint kunne vært enda snurrigere. En avhørssekvens etter det innledende drapet forteller oss utelukkende informasjon vi allerede har fått. Og den ensformige spiseskje-fôringen avtar ikke når monsteret først viser seg – den som håper på overraskende vendinger, håper forgjeves.

Kaller på nysgjerrigheten

Det er frustrerende. Mange av enkeltscenene er nemlig svært gode, sett isolert fra helheten. Skuespillerne angriper materialet med freidighet og innlevelse, de skaper menneskelighet i det som lett kunne blitt egenskapsløse «karakterer». Familiedynamikken rundt hovedpersonen er troverdig skildret, mor, stefar og de to døtrene er alle gåtefulle typer som kaller på nysgjerrigheten. Filmen lykkes med å skape et fascinerende sted av den fiktive byen Nybo, et sted med industri, bygater og store, truende skoger. Funnet av en død asylsøker gir et vagt hint av sosial samvittighet.

Actionsekvensene er ikke verst, og lemlestede lik, avrevne tarmer og gjentatt blodsprut vitner om vilje til å dra horror-delen av historien lenger enn sine hollywoodske forbilder, «Twilight»-serien inkludert. Filmen er utstyrt med femtenårsgrense, sannsynligvis til irritasjon for store deler av målgruppen.

Sånn sett er det synd at de gode anslagene ikke får noen god forløsning, og at den ikke alltid like engasjerende handlingen er blottet for undertekst og ettertanke.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer