FØRST UTE:  Dagbladet kom med landets første søndagsavis.  Her fra trykkeriet på Lørenskog da den ble lansert i 1990.  F.v. Mentz Tor Amundsen, Bjørn Simensen, Frank Kristoffersen, Knut Jensen, adm. dir. Arne Jørgensen og Leif Kristiansen. Foto:  Odd Wentzel /  Dagbladet
FØRST UTE: Dagbladet kom med landets første søndagsavis. Her fra trykkeriet på Lørenskog da den ble lansert i 1990. F.v. Mentz Tor Amundsen, Bjørn Simensen, Frank Kristoffersen, Knut Jensen, adm. dir. Arne Jørgensen og Leif Kristiansen. Foto: Odd Wentzel / DagbladetVis mer

Fryd og avsky

Bestemora mi sa, omfavn utviklingen. Noe går tapt, men mer er vunnet.

SØNDAGSKOMMENTAREN: Hvis du leser denne kommentaren på papir, holder du i hendene Dagbladets siste trykte søndagsavis. Det kan hende du synes det er vemodig; enda et tegn på at tidene forandrer seg, og at papiravisa du vokste opp med er i ferd med å bli erstattet av digitale medier.

Hvis du som de fleste leser Dagbladet på PC, mobil eller lesebrett, vil du ikke føle noe savn. Du har fortsatt tilgang til både denne kommentaren, ferske nyheter og annet stoff med et tastetrykk hvor du enn er. Bare ikke på papir på en søndag.

Jeg pleide å tenke at bestemora mi hadde foretatt den mest dramatiske tidsreisen. Hun var født tidlig i forrige århundre og døde nesten hundre år seinere. Hva hun så; biler, fly, månelanding, fjernsyn, internett og kanskje ikke minst, moderne medisin, sosial utjevning og likestilling. To verdenskriger.

Selv hadde jeg bare opplevd overgangen fra kassett til CD, tenkte jeg i min selvsentrerte ungdom. Riktignok et klart fremskritt. Å ta opp låter fra radioen med kassettspiller var et mareritt, lyden elendig og programledere som begynte å snakke på slutten av Dancing Queen, hva var det for et idiotisk påfunn?
 
Likevel, dette var min tid. Jeg måtte ikke omstille meg som bestemor, bare leve med, trodde jeg som hver generasjon tror.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den teknologiske utviklingen har snurret enda raskere i min levetid, og jeg tar meg allerede i å fortelle anekdoter fra den analoge silurtida til yngre journalister. Å være på reportasjereise i utlandet krevde eksamen i svakstrøm for å oppnå kontakt med hjemmeredaksjonen, kan jeg få meg til å si. Vi herpa telefonuttak på hotellrom for å koble linjene. Skrutrekker og neglefil var helt nødvendig verktøy i den fantastiske nye verden. Vi var MacGyver, skryter vi av.

Det var hest og kjerre på den moderne superhighwayen, og selv om det i ettertid virker like eksotisk som blysats, er det ikke en tid noen lengter tilbake til.

Livet er enklere med bredbånd. Og det har vel egentlig vært målet med ethvert fremskritt, å gjøre livet enklere. Jeg lærte en ting av bestemora mi, som jeg prøver å etterleve, vær begeistret for alle fremskritt. Omfavn dem. Hun var usentimental. Selv om hun på eldre dager kunne fortelle om barndommen til glede for oppvoksende slekt, så hun seg ikke tilbake. Det var da, dette er nå. Noe er tapt, men mer er vunnet.

Det er selvfølgelig ikke noe nytt at folk frykter framskritt; det har de gjort i uminnelige tider. Og ikke bare ved å stritte imot utviklingen, men ved aktiv motstand. Noen av de mest kjente er luddittene i Storbritannia på 1800-tallet som protesterte mot den industrielle revolusjon ved å saboterte spinnemaskiner og moderne gårdsutstyr som de mente truet tradisjoner og endret folks levesett.

Oppfinneren av vevemaskinen "Spinning Jenny" håpet for øvrig at arbeidere etterhvert skulle jobbe hjemmefra med hver sin maskin. Lyder kjent? Drømmen om hjemmekontor er ikke ny, men selv med små mobile pc-er, består arbeidsplassen. Noen ting forandrer seg aldri.

Moderne ludditter kjemper på samme måte mot modernisering, globalisering og forbrukersamfunnet. De mener at noe vesentlig har gått tapt gjennom menneskers bruk og avhengighet av moderne teknologi. Her er vi ved fryktens kjerne. Det handler ikke bare om nostalgi og manglende vilje og evne til å tilpasse seg, men troen på at endring faktisk er ødeleggende for hvordan vi lever. At noe helt fundamentalt går tapt når en handlemåte erstattes med en annen. At teknologien i seg selv truer moral og tradisjoner.

Denne uka fryktet man for eksempel at håndskriften går tapt med databruk. Folk kan ikke lenger skrive for hånd. Borte er kjærlighetsbrevene, borte er den sirlige ettertenksomheten som lå i det håndskrevne. Den samme bekymringen dukket for øvrig opp da elever gikk fra fyllepenn til kulepenn, men ideen er altså at menneskers tanker, følelser og identitet er knyttet til hvordan vi rent teknisk uttrykker dem.

Er det ikke snarere omvendt? At for eksempel runer forteller oss at våre forfedre hadde de samme primære følelser som nå uttrykkes i andre former? At Sigrid Undset hadde rett da hun skrev, i menneskers hjerter forandres aldeles intet i alle dager?

Det sendes flere kjærlighetsbrev i dag enn da man måtte vente på posten. Eldre får hilsener og bilder fra barnebarn rett inn på mobilen eller brettet. Det deles og skrives som aldri før, mens det før var reservert de få. At det ikke lenger skrives for hånd, er ikke et tap. Det har tvert imot vært en hindring for dem som ikke behersket en dannet kommunikasjonsform. Flere kan skrive til hverandre. Flere kan nå fram til dem som bestemmer. Nå også med dårlig ortografi.

Til sist handler det om en nostalgi og konservatisme som motsetter seg demokratisering. Denne våren skal for eksempel Stortinget ta stilling til en rekke grunnlovsendringer, men noe det strides mest om er språkdrakten. Skal den nye grunnloven skrives i moderne bokmål og nynorsk? Selvfølgelig bør den det. Motstanderne mener det strider med norsk språktradisjon, men den er nettopp dynamisk og i konstant forandring. Selv om de færreste konsulterer grunnloven i det daglige, bør landets viktigste tekst være forståelig for andre enn jurister. Det virker like innlysende som at dagens politikere er tilgjengelig på sosiale medier, og helt i tråd med 1814-fedrenes radikale tankegang om en grunnlov for hele folket. Men for enkelte konservative ludditter er det vanskelig å akseptere forandring.

Måten vi snakker sammen på er endret dramatisk på få tiår. Det er kanskje den største revolusjonen som har skjedd. Da bestemora mi vokste opp, skulle barn ikke høres. Hun ble født året før kvinner fikk stemmerett, men i hele hennes oppvekst, hadde kvinner fortsatt ikke en stemme. Norge var et klassesamfunn styrt av en mannlig elite som kjente hverandre slik det var i 1814.

Nå har flere en stemme. Flere menn også. Det handler ikke om teknologi selv om det har vært et virkemiddel. Det er ikke Apple som skaper et samfunn, selv om den teknologiske utviklingen fører til at vi går fra papir til pc til mobil, fra en stemme til utallige. Det som forandrer oss er de mange som omfavner nye ideer og tør å gi slipp på det gamle, vel vitende om det er slik det må være og alltid har vært. Tradisjonen er å gi slipp på tradisjoner.

Jo mer ting forandres, jo mer forblir de det samme.