IDENTIFISERER SEG MED GENERALER: Den legendariske dokumentarfilmskaperen Errol Morris prøver å finne ut av Trump-strateg Steve Bannon.
IDENTIFISERER SEG MED GENERALER: Den legendariske dokumentarfilmskaperen Errol Morris prøver å finne ut av Trump-strateg Steve Bannon.Vis mer

Ny film om Steve Bannon:

Fryder seg når han blir kalt for rasist

En ny dokumentar viser frem Steve Bannon som en krigens mann.

Kommentar

VENEZIA (Dagbladet): Errol Morris, dokumentarfilmskaperen bak«The Thin Blue Line» og «The Fog of War», er fascinert av maktmennesker. Aller mest er han visst fascinert av maktmennesker som vil at verden skal gå i en annen retning enn hva han selv vil. To ganger før har han vendt det oppmerksomme kameraet sitt mot utenrikspolitiske hauker, Robert McNamara i «The Fog of War» og Donald Rumsfeld i «The Unknown Known».

Med en verden som knaker har han valgt å dybdeintervjue han som prøver å rive dørene av hengslene, og som Morris innrømmer at han er redd for, nemlig Steve Bannon, mannen bak Breitbart og Donald Trumps presidentkampanje. «American Dharma» ble denne uken vist under filmfestivalen i Venezia. Bannon virker mer henrykt enn de to andre over å bli intervjuet. Han er tidligere filmprodusent og deler Morris’ referanser.

Krigsfilmer de begge har sett blir Morris’ vei inn, for Bannon identifiserer seg sterkt med generalene i de gamle filmene og måten de vurderer normsett opp mot hverandre. På militært vis insisterer han også på at det han gjør, er proaktivt. Hvis ikke samfunnet rekonstrueres grundig, mener Bannon, vil det bli revolusjon.

Tittelen «Dharma» er det han ser på som sin egen skjebne, felttog som all hans tid går med til å føre. Det er fascinerende å høre ham snakke om strategi, og fryde seg over Hillary Clintons beskrivelse av Bannons leir som farlig og rasistisk. «Hvis hun snakker om rasisme og vi om jobber, så vinner vi», sier han, og hevder at kampanjen først og fremst handlet om å «maksimere utbyttet du får av å være amerikansk borger».

Målgruppen er de som er redusert til å være konsumenter og slaver av digitale duppeditter, hamstere som løper hjelpeløst rundt i små hjul, moderne husmenn som bare er interessante som kunder og kanonføde, og som han hevder å ville befri. Han beskriver fornøyd hvordan han ikke ville Trump skulle legge seg for flat etter «grab them by the pussy»-opptaket: Hvis nok mennesker tror at du er den som kan bremse en samfunnsutvikling de ikke liker, mente Bannon, vil ikke dette bety noe.

Da Morris intervjuet Robert McNamara, møtte han en ettertenksom mann, villig til å gå i seg selv og innrømme fundamentale feilvurderinger. Slikt finnes ikke i Bannon. Han er full av glød. Noen ganger blir det likevel stille. Som når Errol innvender at det knapt tjener den lille mann, som Bannon mener å forsvare, at store selskaper får forurense mer. Eller påpeker det paradoksale når Bannon raser mot korrupte myndigheter, men aldri korrupte pengeflyttere i det private; da er det plutselig «bare business». Når Bannon avviser enhver anklage om fremmedfiendtlighet, kan Morris illustrere med artikler fra Breitbart som hauser opp sinne mot de som kommer utenfra.

Men det er underlig at han ikke presser mer på overfor en mann som tordner mot «eliten» uten å differensiere mellom politiske, kulturelle og økonomiske eliter, og som ikke vil erkjenne at én av de gruppene ofte får mer makt når en annen får mindre. Eller at det statlige kan tilby verktøy og velferd for de som private aktører ikke føler seg forpliktet overfor. Det kan virke som om Morris selv kjenner på en hjelpeløshet, ikke husmannens hjelpeløshet, men den til en mann som ønsker fred i ønske med en mann som ønsker krig.