Frykt for avsky-filmen

Forrige måned kom filmen «Fear and loathing in Las Vegas» opp på amerikanske kinoer. Debatten har gått en stund allerede. Beundrere av dr. Hunter S. Thompson har tatt i bruk newsgruppen alt.journalism. gonzo for å uttrykke... ja, nettopp: sin frykt og avsky.

Debatt om hvorvidt en god bok bør filmes er en klassiker fordi den handler like mye om leserens og seerens følelser overfor verket som den handler om hvorvidt filmen er godt håndverk og yter romanen rettferdighet. Regissøren Terry Gilliam har satt Johnny Depp og Benicio Del Toro i rollene som herrene som freser av gårde i sportsbilen «Store røde hai». De har døden i øynene og nok stoffer i bagasjerommet til å ta livet av en hel dyrepark.

  • Den eksentriske Hunter S. Thompson har gitt sitt samtykke. Det er all mulig grunn til å betvile hans dømmekraft på de fleste områder, men ikke når han gir grønt lys for gjenbruk og videreutvikling av sine egne klassikere. Forfatteren selv var mest bekymret for om de klarte å finne en regissør som var like gæren som ham selv.
  • Er det en seier for litteraturen når det lages filmer etter bøker? Noen forfattere ser det sikkert som en anerkjennelse, som en mulighet til å nå nye og flere med sitt budskap uten at de dermed underkjenner romanens egen kraft. Hva skjer om vi snur problemstillingen på hodet og lager bøker på bakgrunn av filmer?
  • Hvis en romanforfatter tar tak i en kjent film, dens innhold, sjargong og persongalleri for å tolke dette inn i en roman, blir det muligens kalt både kommersielt og andre litterære fy-ord. Kanskje er begrepet «romanen om filmen» ødelagt før det er skikkelig født? Det har vært nok av eksempler på TV-serier som har fått sin frittstående fortsettelse i bokform, kyniske fastfood-produkter som fordi det hadde stive permer ble forvekslet med litteratur. Delingen mellom storindustri og idealisme finnes ikke innenfor den virkelige litteraturen. Inntil videre må nok de skjønnlitterære forfatterne fortsette å dra de tyngste kunstneriske lassene og håpe at en filmskaper en gang vil gjøre dem rike.

Debattantene spør seg om Thompsons fandenivoldske reise med tilhørende hallusinasjoner og paranoia virkelig lar seg formidle på film. Her er det ikke snakk om en gigantisering og dramatisering på linje med «Titanic», men rett og slett om å komme inn i margen på to desperate dopere og våge å la kamera være deres blodskutte øyne.