Frykt for represalier

En brannfakkel.

BOK: Denne boka er en brannfakkel kastet inn i et kruttårn, slik lyder en nedslitt klisjé fra anmeldernes skraphaug. Den kunne vært hentet fram og med rette vært brukt om denne boka hvis det ikke hadde vært for at det ikke fins noe kruttårn å kaste fakkelen inn i. Slike fakler som brenner med indignasjonen og den rettferdige harmens sterke flamme faller for tida på likegyldighet sump og slokner. Bensinprisen derimot ….

Gro Hillestad Thune er advokat og har i tjue år arbeidet med menneskerettigheter. Hun er norsk medlem av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, og har skrevet om 70 pasienter og pårørende fra det psykiske helsevernet. Mange av historiene dokumenterer ifølge boka brudd på menneskerettighetene. Forfatteren ble interessert i feltet fordi hun som menneskerettighetsjurist fikk så mange henvendelser om krenkende opplevelser fra det psykiske helsevernet.

Feil og overgrep

I Tron Nordbys biografi om Karl Evang skildres oppbyggingen av Helsedirektoratet etter krigen. Det foregikk blant annet ved at juristene ble trengt bort og fikk underordnede posisjoner. Ifølge Hillestad Thune har leger og andre ansatte lyttet for lite til dem som er blitt rammet av feil og overgrep, og dermed fratatt seg selv muligheten for å lære av feil. Jurister er vant til å lytte til folk som forklarer seg, kanskje er det på tide at de får slippe til igjen?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvilken behandlingsideologi ligger til grunn for at ei ung jente holdes på en iskald glattcelle i måneder, hva skal man oppnå med å binde en ung mann til senga i tre uker uten tannpuss og en dusj, spør Hillestad Thune.

Anonyme historier

Så groteske de ulike beretningene enn kan være, er det aller verste noe annet. Forfatteren forklarer at hun naturligvis har villet undersøke de enkelte tilfeller grundigere ved å gå til journaler og snakke med leger og pleiere. Hvorfor har hun ikke gjort det? Fordi hun har skjønt at de fleste pårørende ikke tør protestere på behandlingen fordi de er redd for represalier. Hillestad Thune opplevde det samme da hun i et tilfelle spurte om det var helt sikkert at en pasient trengte en sprøyte når pasienten selv mente at det ikke var nødvendig. Legen hadde vært meget elskverdig og skulle undersøke alt sammen en gang til. Etterpå viste det seg at han hadde blitt mektig vred, mistanken falt på en pårørende som fikk besøksforbud!

Det er frykten for represalier som har gjort at forfatteren har anonymisert historiene. Skal man pumpe mer penger inn i et sånt system før det er godtgjort om dette og de 70 tilfellene i boka bare er tilfeldige utvekster eller systematiske feil?