Frykt og avsky i Akersgata

En gruppe regissører har sett seg lei på Dagbladets teaterkritikker, som de mener utelukkende er destruktiv, og ikke gir skuespillere eller regissører tips om hvordan forestillingen kunne blitt bedre. De har gjennomgått teaterkritikker gjennom de siste fem åra, og bringer en rekke eksempler.

Dagbladet er en av Norges mest leste aviser, fra gammelt av med en «kulturradikal» selvoppfattelse, jfr. de seneste kronikkene i avisen om kunstens og de intellektuelles rolle i dagens samfunnsdebatt. Med opplaget og selvforståelsen følger et betydelig ansvar for etterrettelighet og presseetisk redelighet, om avisen vil tas på alvor som det den utgir seg for å være: radikal (av latin radix - rot) betyr i klassisk forstand å ville gjennomgripende forandringer: å rive opp med roten og plante noe nytt i det gamles sted, om man vil.

Begrepet bærer altså i seg minst to nyanser: destruktiv = bryte ned, ødelegge; og konstruktiv = bygge opp igjen, forstavelsen kon - viser til sam-handling.

Det er vårt inntrykk at Dagbladet i teatersammenheng vektlegger den destruktive og bortser fra den konstruktive betydningen av begrepet. Utgangspunktet for vår påstand er et av plasshensyn beskjedent utvalg eksempler fra Dagbladets teateranmeldelser og teaterpolitiske utspill fra de siste fem år, som f.eks. «Legg ned regionteatrene» (10/99) og «A-lag og B-lag» (03/00), om å bygge ned henholdsvis regionteatrene og de faste teaterensemblene. Ytterst sjelden lanseres positive visjoner om å bygge nytt i tomrommet etter det gamle. Noe av denne halvradikale holdningen kan bunne i en klar journalistisk rolleforskyvning, der avisens teaterdekning får et stadig sterkere preg av gonzojournalistikk. Genren er oppkalt etter en sentral figur i alle uskikkelige journalisters bestefar Hunter S. Thompsons legendariske reisereportasje, «Fear and loathing in Las Vegas» («Frykt og avsky i Las Vegas») fra 1971.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gonzo kjennetegnes ved at journalistens egen person og høyst personlige virkelighetsinntrykk, langt mer enn ytre begivenheter, står i sentrum for reportasjen.

Journalisten gjør m.a.o. seg selv til viktigste nyhet. Det er imidlertid hverken særlig morsomt, kultivert eller radikalt når Dagbladets hjemlige dr. Gonzo kommenterer yngre, kvinnelige skuespilleres pene ben eller stygge frisyrer, eller likner deres mannlige kolleger med «slaktegriser i dødskrampe» (09/99). Derimot er det en betenkelig forskyvning av en teateranmelders profesjonelle fokus.

Overskrifter som «Brecht på trynet» (04/96), «Hyl og skrål i Verona» (03/99), «Syltynt teater» (05/98 og 05/99!) og «Bibel blir babbel» (09/99) er oppsiktsvekkende nok, men signaliserer ingen saklig tilnærming til stoffet. Det samme kan sies om begeistrede (eller «gode», som de også ofte kalles) anmeldelser som «Herlige gutter» (02/99) eller «Underholdende» (02/99). Videre nedover i spaltene fortsetter det gjerne i samme stil: «Neste gang tar jeg virkelig med kinaputter!» (sic!) fra «Absolutt pling-plong» (01/96), eller «Dessverre - det må det være tillatt å si - har Drecker også fått noen talereplikker i siste scene» fra «Bøddel i regiinferno» (01/00), hvor en kjent vokalist teaterdebuterer på Det Norske Teatret. Denne bokstavelige tolkningen av begrepet «kritikk» kan neppe kalles konstruktiv. En teaterfaglig kvalifisert anmeldelse bør, etter evne, søke svar på følgende spørsmål: konkret hvilken del av skuespillerens uttrykk beklager anmelderen? Vedkommendes diksjon? Dialekt? Mimikk? Fokus? Teknikk? Musikalitet? Alt sammen? Dagbladets «dessverre» gjør hverken oss eller skuespilleren klokere.

Når Dagbladets anmelder opererer i mer velvillige termer som f.eks. «litt latter, litt tårer, litt solo og litt opptrinn» (fra «Herlige gutter»), eller «til dels kostelig», «frydefullt komediespill», «scenisk idrettsbragd», og «artige biroller» (fra «Underholdende»), er det egne humorpreferanser og ikke forestillingens sceniske virkemidler han beskriver.

Den 21. mars tar han i Kulturbildet for seg Den Nationale Scenes ensemblepolitikk: «Hva vil publikum se, «My Fair Lady» med Herborg Kråkevik, eller med Rhine Skaanes, for nå tilfeldig å bruke en av de fast ansatte DNS-skuespillerne som eksempel? Folk går i teateret for å se gode skuespillere, og aller helst stjerner. Har ikke en teatersjef sånne i stallen, får han kjøpe dem inn.»

Foruten den misunnelsesverdige følsomheten for hva «folk» vil og ikke vil se i teateret, lurer vi på hva resonnementet tjener på en totalt unødvendig sammenstilling av navn. Det lettfattelige poenget, at kjendiser trekker folk til teatrene, ville kommet minst like tydelig fram uten å navngi enkeltpersoner på en dypt urettferdig og sannsynligvis sårende måte.

«Det dreier seg om konkrete enkeltmennesker som rammes,» for å sitere anmelderen selv fra en annen sammenheng, avisens Sett og hørt neste dag, den 22. mars. Dobbeltmoralen farger derfor budskapet når samme journalist her refser TV2s Holmgang for å ha gått over «en presseetisk grense» i en fjernsynsdebatt: «Faren er at man havner i en kynisk og spekulativ casebruk, eller totalt mister anstendigheten på grunn av kortsiktig uttelling.» (22.3.00) Eller mener Dagbladet at Pressens Faglige Utvalgs «vær varsom-plakat» ikke gjelder for skuespillere?

21. januar, samme dag som Dagbladet beklager seg over Dreckers tekstbehandling, trykker Morgenbladet et for oss lenge etterlengtet utspill fra kritikernes egne rekker: «Norske teaterkritikere - konforme tradisjonalister» av Anne-Britt Gran. Vi begrenser oss til deler av oppsummeringen: «Norske teaterkritikere bør orientere seg i følgende retning: Mot den faglig begrunnede kritikken, verknær som kontekstorientert - som forutsetter en historisk og estetisk kompetanse, samt en bred internasjonal orientering om det spesifikke teaterfelt. En faglig fundamentert kritikk er aldri et hinder for god formidling - formidlingen er til enhver tid kun et stil- og genrespørsmål.

Mot en konstruktiv kritikk som leter etter verkets estetiske styrker og påpeker dets relevans i samtiden. Selv en såkalt dårlig kritikk kan være konstruktiv i både form og innhold.»

Nettopp! Det vi som utøvere drømmer om og trenger er ikke flere komplimenter à la «Herlige gutter», men grundigere og redeligere anmelderhåndverk, i betydningen saklig, faglig velbegrunnet, m.a.o. konstruktivt. Men lyspunkter som Grans utspill får ligge ukommentert. Dessverre, det må det være tillatt å si. I stedet uttaler Dagblad-anmelderen på seminaret «Scenebetennelse» i Bergen (7.3.00) at han ikke anmelder «alternativ» scenekunst «for å beskytte scenekunstnerne mot seg selv», siden nivået i Norge er «for dårlig». Et utsagn som i våre ører lyder omtrent like saklig og velfundert som f.eks.: «Jeg hører ikke på japansk musikk fordi den er for dårlig.» Det er i tillegg et velkjent faktum at Dagbladet stort sett holder seg langt unna danse-, teater- og performanceforestillinger på sentrale utenominstitusjonelle scener som Black Box, Det Åpne Teater, Bergen Internasjonale Teater og Teaterhuset Avant-Garden. Anser avisen det m.a.o. som «kulturradikalt» å boikotte flere ulike kunstarter, inneholdende et stort antall profesjonelle utøvere og ensembler fra en både kunstnerisk og publikumsmessig høyst vital del av miljøet? Med sin egne form for halvt radikalt, halvt gonzo-anmelderi dyrker Dagbladet ikke en fruktbar «la oss gjøre det bedre neste gang»-holdning, men tvert imot et klima av usikkerhet og engstelse for å gjøre «feil», med derpå følgende offentlig avstraffelse i f.eks. Dagbladet, som jo «alle» leser. Det sier seg selv at engstelse ikke bygger opp kreativitet - tvert imot. I sin ytterste konsekvens bidrar derfor Dagbladets nåværende anmelderpraksis til å hemme den kunstneriske utviklingen på landets scener.

Vi understreker at norsk teater vil tjene på at flere aviser enn bare Dagbladet tar egen anmelderpraksis opp til vurdering. Som eksemplene ovenfor antyder er behovet imidlertid i øyeblikket størst og mest høylytt i denne avisen. Dette er ikke et krigsopprop, men et ønske om respektfull sameksistens og kon-struksjon av et mer dynamisk norsk teaterklima, der teaterkritikken oppfyller sitt potensial som konstruktiv korreks og inspirasjon for de utøvende yrkene.

Vil Dagbladet trykke en utstrakt hånd, eller fortsette å bite den hånden som mater den?