TIL INSPIRASJON: Bildet fra 11. januar 2015 viser Israels statsminister Benjamin Netanyahu, Malis president Ibrahim Boubacar Keita, Frankrikes president Francois Hollande, den tyske kanseller Angela Merkel, EU-president Donald Tusk and den palestinske presidenten Mahmud Abbas. De deltok i minnemarsjen etter at 17 ofre ble drept av franske islamister på tre dager, som begynte med massakren på Charlie Hebdo. Foto: AFP / ERIC FEFERBERG
TIL INSPIRASJON: Bildet fra 11. januar 2015 viser Israels statsminister Benjamin Netanyahu, Malis president Ibrahim Boubacar Keita, Frankrikes president Francois Hollande, den tyske kanseller Angela Merkel, EU-president Donald Tusk and den palestinske presidenten Mahmud Abbas. De deltok i minnemarsjen etter at 17 ofre ble drept av franske islamister på tre dager, som begynte med massakren på Charlie Hebdo. Foto: AFP / ERIC FEFERBERGVis mer

Frykt og avsky i Europa

Ett år etter islamistenes angrep på Charlie Hebdo utnytter politikere frykten til å endre Europa.

Kommentar

I morgen er det ett år siden 12 mennesker ble brutalt myrdet under angrepet på Charlie Hebdo. Satiremagasinets redaksjonslokaler hadde politibeskyttelse, utpekt som terrormål fordi de turte å spøke med profeten Muhammed og latterliggjøre all religion.

Jeg kom tilfeldigvis til Paris med mannen min to dager etter. Da pågikk jakten på terroristene fremdeles, fire mennesker ble drept og mange andre holdt gisler i en kosher-butikk i Porte de Vincennes.

Angrepet på Charlie Hebdo var det største på fransk jord siden krigen mot Algerie. Det er det ikke lenger. Vi var også i Paris i november, da 130 mennesker ble brutalt massakrerte i fem nye angrep på det som skulle være en festlig fredags kveld.

Kontrasten var slående. Dagene etter terroren i januar var preget av slagordet «Je suis Charlie», blomster og samhold. I november ble store folkeansamlinger forbudt, soldater dominerte gatene, turister forlot Paris og innbyggere holdt seg inne.

Terror mot myke mål er ikke nytt i Europa. Det bør være nok å minne om bombene i London og Madrid, om ETA og IRA. Europeere har fortsatt sine liv som før, vi har akseptert at et åpent, liberalt samfunn er uforenelig med et sikkerhetsnivå som gjør slike angrep umulig. Terror kan ramme overalt, hele tida. Vi har overvunnet frykten mange ganger. Noe er annerledes nå.

Ved nyttår ble mistenkte terrorister arrestert i Brussel, New York og München. Fyrverkeriene ble avlyst i Paris, Brussel, Moskva og München. Frykten for nye terrorangrep preger selv de gladeste av årets dager. Turisthotellene i Egypt og Tunisia står tomme etter IS? terrorangrep på Sinai og i Sousse. Den samme terrororganisasjonen har bidratt til å føre millioner på flukt fra Syria og Irak, mange av dem til Europa.

Høyrepopulistene griper sjansen begjærlig. Over hele Europa øker innvandringskritiske og høyreradikale partier i oppslutning. I går hyllet Marion Le Pen Sverige og Danmark for ikke å «følge Merkel i innvandringsgalskap», men heller innføre grensekontroll. Politikere har brukt terrorfaren til å skjerpe sikkerheten, øke overvåkingen og bevæpne politiet. Terroren mot Charlie Hebdo ble begynnelsen på en endring av Europa.

Det sies så ofte fordi det er sant: Frykten er terroristenes fremste våpen. Anders Behring Breivik beskrev i sitt manifest hvordan han håpet å hisse til borgerkrig. Det ville han gjøre gjennom å øke konfliktnivået i samfunnet og spre sitt budskap. IS forteller åpent om en liknende strategi. I propagandatidsskriftet Dabiq omtales franskmenn og russere som «onde korsfarere», et slags ekko av den selverklærte korsfareren fra Skøyen. For Breivik står kampen mellom nasjonalister og internasjonalister. IS deler mennesker inn i Islams leir og De vantros leir, man må være enten med islam eller med korsfarerne. Både Breivik og IS definerer liberale, moderate og sekulære som fiender. Terroristene søker en polarisering av debatten, de vil gjøre det lettere å dele verden inn i «oss» og «dem». I et destabilisert samfunn preget av frykt og avsky vil ekstremistene lettere øke egen rekruttering og makt. Ett år etter Charlie Hebdo er frykten vår største fiende.

Faren for terror er reell, innsatsen må økes for å forebygge, avsløre og stoppe den. Frykten må vi lære oss å leve med. Men frykten fører også til avsky for noen, de ser enhver muslim som en potensiell trussel. I Europa ser vi økt vold mot muslimer, kvinner rives hijaben av, moskeer blir mål for angrep. Asylmottak utsettes for hærverk og brannstifting. Islamismen møter nazismen i hatet mot jøder, som også opplever økt diskriminering og hatkriminalitet. I Norge rapporterer PST om økt aktivitet på høyreekstreme nettsteder, over hele kontinentet mobiliserer høyreekstreme i gatene. Venstreradikale mobiliserer mot dem.

Ekstremistene på hver side henter næring fra hverandre og bidrar hver på sin måte til den utviklingen bare de tjener på. Skarp polarisering ødelegger rommet for nyanser, og gir annerledeshet og mangfold dårlige kår. Det skaper utenforskap også innad i europeiske byer, som igjen gir grobunn for radikalisering og terror fra ekstremister av alle typer.

Ettårsdagen for terroren mot Charlie Hebdo er en anledning til å la seg inspirere av reaksjonene i fjor. Søndag planter president François Hollande et ti meter høyt tre på Place de la République, til minne om de drepte. For ett år siden var vi millioner samlet samme sted, i marsj for selve det franske motto: Frihet, likhet, brorskap. Paris? innbyggere løftet blyanter mot himmelen, for ytringsfrihet, i solidaritet og kjærlighet. Ekstremismens største motstandere. Europas håp.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook