Frykt og avsky i Moss

Med Hunter S. Thompson, Paul Bowles og Michelangelo som inspirasjonskilder har Ari Behn (26) skrevet sin første bok.

Det var ikke mye vi visste om Ari Behn. Vi visste at han var i midten av tjueåra, at han for en tid tilbake hadde skrevet et avisinnlegg der han påstod at ingen norsk forfatter er viktig, aller minst ham selv. Vi visste at han er kjæreste med sangeren Vibeke Saugestad, og vi hadde sett et bilde av ham på omslaget av debutboka «Trist som faen».

På dette spinkle grunnlaget så vi for oss Ari Behn i en leilighet på Manhattan. Han røykte sigarillos før frokost, gikk i slåbrok hele dagen og leste utenlandske litteraturtidsskrifter om postmodernismen og beslektede emner. Vi så for oss at han, på grunn av det underlige navnet, Ari Behn, var fra Marokko eller Ungarn eller Tyrkia, og snakket rart. Sånne tanker svirret rundt i hodet vårt da det viste seg at Ari Behn er norsk og bor i Moss.

- JEG SYNES DET ER EN FLOTT eksilfølelse her. Vi er i en romslig leilighet med utsikt mot Kreditkassens filial i Gågata i Moss. Ari Behn gestikulerer fra sofaen. Armene går i bane rundt hodet mens han snakker. Det sorte håret er gredd i små dønninger oppover, bakover og mot høyre.

- «Trist som faen» er ting som er blitt til underveis, sier Behn.

- Over en fireårsperiode. Steiner som er funnet i fjæra, og som nå er blitt en samling. Ari Behns første bok er en samling små fortellinger om gutter og menn, fotballspillere, sjøfolk, damer, fedre og biljard. Blant annet.

- Jeg har alltid vært veldig opptatt av beatgenerasjonen og dirty realism. Jeg tror på fortellingen. Å sitte rundt et leirbål og fortelle historier, den feelingen. Og er det noe jeg virkelig jobber med, så er det å skrive enklest mulig. «Trist som faen» har helt enkle temaer. Men det er jo litteratur, da. Jeg er veldig opptatt av at det skal være litteratur.

FOTOGRAF THALLAUG LURER PÅ hvorfor Ari Behn heter Ari Behn. - Ari er norrønt. På Island bor det folk som heter Ari, sier Ari.

- Og i Finland. Der heter jo nesten alle Ari, sier Thallaug.

- Ja. Det kommer av Are, det er et nordisk navn. Det betyr Ørn. Og Behn er et vanlig etternavn i Halden-traktene, svarer Ari. For snart tjuesju år siden rømte mora og faren til Ari til Danmark og der ble han født. Så kom de tilbake med Ari i en bag, og i ettertid synes han det var en flott start på livet. Ari og foreldrene bodde fem år i England, tre år i Nord-Norge, og da Ari var ti, flyttet de til Østlandet. Siden har Ari vært her, litt i Oslo, litt i Moss og mye på reise.

- Det høres kokett ut, men siden jeg var femten har hele meg vært rettet mot å bli forfatter, sier Ari.

- Det var egentlig Michelangelo som lærte meg å skrive. Jeg reiste ens ærend til Firenze bare for å se på David-skulpturen. Jeg brydde meg ikke om noe annet. Det Michelangelo gjorde som kunstner, det er så perfekt! Du kan se blodåren på hånda til David. Den er nesten mer virkelig enn min egen, og den er sååå stor.

Ari Behn trekker opp en drøy halvmeter i lufta over sofaen og himler med øynene.

- Og hva skjedde i kunsten etter Michelangelo? Jo, da ble det om å gjøre å komme på originale ting. Da måtte man lage en statue som sto på ett ben eller noe. Siden har det vært sånn. Personlig har jeg mer tro på å å gå rett inn og være evig.

DEBUTBOKA «TRIST SOM FAEN» er kanskje ikke trist som faen, men den er trist nok. I de små fortellingene, det er femten i alt, møter du folk som er deprimerte, forvirrede, triste, sure og noen er litt slemme.

- Ok. Det er trist. Ari Behns armer går i bane igjen.

- ... og det er tragisk. Du ligger der med brukket rygg og det går ikke an å komme lenger ned, men likevel har du en fanden-ivolskhet i deg. Trist som faen, ikke sant? For vi har ikke noe valg. Vi må jo videre.

- De er så korte, disse fortellingene. Har det tatt lang tid å skrive dem?

- Ikke i første omgang. Men jeg sliper og sliper. Sånn sett har jeg jobba vanvittig mye med dem. Jeg prøver hele tida å finne den rette stemningen. Eller tonen. Jeg prøver å være ekte. Jeg har prøvd å gå ned i miljøene og få fram folkelige fortellinger, målet blir å treffe eller nå noe evig. Noe som er uavhengig av tidsånd og trender.

I BÅNN AV ARI BEHNS forfattergjerning ligger beatpoetene og den amerikanske realismen. Behn ramser opp Hunter S. Thompson, Allen Ginsberg og Paul Bowles som forbilder. Sistnevnte bor i Marokko, Behn har besøkt ham et par ganger. Ari Behn reiser mye. Så mye han kan.

- Alle reiser jo nå for tiden, men det er viktig for meg som forfatter. Å reise er nesten som en drøm der fiksjonen og virkeligheten møtes, sier Behn.

Han reiser alltid alene. I vår, for eksempel, tok han toget fra Moss til Sahara, med noen togbytter underveis, selvsagt, og besøkte Paul Bowles nede i Tanger.

- DET ER EN KLASSISK FORFATTERGREIE det der. Jeg tar et fag på Blindern for å få studielån, tar med meg studielånet, reiser og skriver. Jeg har jo venner overalt. Brødre her og der. Nå bor det en amerikaner hos meg som jeg bodde hos en gang jeg var i Las Vegas. Han skal bo her i sju uker, sier Behn. Og omtrent i samme øyeblikk som Ari Behn forteller om sin venn fra Las Vegas, ringer den samme mannen på dørklokka. Han har vært på fest hele natta, og kommer hjem først nå, langt utpå dagen. Ari forteller at han møtte ham i Praha og kalte ham Helten av Praha fordi han dro så mange damer. Foreløpig har amerikaneren vært i Moss i fem dager.

- Det ser ut som det går bra for ham her også, sier Ari.

- Five days and five nights. Hehe. I wouldn't be in Moss if i didn't like it. It's unique, sier amerikaneren. ·