Frykt og fanatisme på Stiklestad

Stein Winges uromantiske oppdatering av Olav den hellige føles nødvendig og moderne.

De som trodde Spelet på Stiklestad ville miste sin kraft under Stein Winges forskrudde hender, kan puste lettet ut: «Spelet om Heilag Olav» er fremdeles et storslagent skue på Stiklestads fabelaktige spelamfi.

Uttrykket i kostymer og scenografi er fremdeles tradisjonelt, hærstyrkene og hestene på plass. Men noe er likevel annerledes, som mange forventet, noen med større dødsangst enn andre.


Olavs skrekkvelde
I Stein Winges omdiskuterte nye versjon av Spelet om Heilag Olav er det ikke mange miraklene igjen. Anders Baasmo Christiansens kong Olav er ingen hersker med skinnende hjelm med inspirerende taler og mystiske evner. Det er et skrekkvelde han bringer til gården til den kongetro Torgeir Flekk (Paul Ottar Haga) og datteren Gudrun (Eir Inderhaug), den forvirrede ungjenta som uten forvarsel kan bryte ut i skjebnesvangre hedenske sanger.

Baasmo Christiansens konge er truende. Den lyse stemmen hans får ofte et drag av slepende arroganse. Han går barhodet rundt på bakken og setter et stivt blikk i alle som våger å sette seg opp mot ham, mens han kommer med fyndord som «Alle som trur må slåss for Herren» og «Ingen er for ung til å døy for ei god sak». Det peneste som kan sies om ham, er at han mener det godt.

Framstillingen av kongen som en fanatiker føles nødvendig og moderne. I 2007 er det høyst problematisk å framstille religiøs tvang og vold som noe annet enn forkastelig. Like bitende er Winges tilføyelse av en scene mot slutten av stykket som har vært utelatt siden 60-tallet: Etter kongens tap kommer Tore Hunds hær til Torgeirs gård, og i stedet for et øyeblikk av høytid, kommer et brutalt angrep med drap og voldtekt.


Religiøse ekstremister
Slaget på Stiklestad er i årets versjon en kamp mellom religiøse ekstremister og hensynsløse maktmennesker.

Offeret er den rene Gudrun, og visdommens stemme er den blinde Gamal-Jostein, spilt med fin, rolig verdighet av Toralv Maurstad, som bemerker hvordan grøden dør under krigsmennenes føtter og hvordan den ene hersker avløser den andre uten at forskjellen nødvendigvis er så stor eller retten nødvendigvis størst på den ene eller den andre siden. Og ironien kommer tydelig fram i dåpen av en lakonisk og skjevt flirende Arnljot Gelline (Ralph Carlsson), utført av et slitent og skyflende presteskap.

Kamper må utkjempes


Men om Winge har strippet mye av romantikken i fortellingen om kongen, har han også fjernet en del av det realpolitiske. I begynnelsen av forestillingen diskuterer Torgeir Flekk med svogeren Torgeir Halleson (Bjørn Skagestad) om bøndene er best tjent med en norsk konge eller en fjern hersker i utlandet. Denne problemstillingen følges opp i liten grad. Slik blir Winges Olavsspel enklere enn det kunne og burde vært: Det er ikke alltid så enkelt at vi må slutte å krige og få grøden i hus. Noen ganger må sider velges og kamper utkjempes.

Det riktigste er nok å se dette Olavsspelet ikke som noe innfløkt politisk drama, men som et sterkt og heftig partsinnlegg. Og som et slikt fungerer det.

TRUENDE KONGE: Kong Olav i Anders Baasmos skikkelse framstilles som en fanatiker. Det føles både nødvendig og moderne, mener Dagbladets anmelder. Foto: LEIF ARNE HOLME/STIKLESTAD NASJONALE KULTURSENTER
TRUENDE KONGE: Kong Olav i Anders Baasmos skikkelse framstilles som en fanatiker. Det føles både nødvendig og moderne, mener Dagbladets anmelder. Foto: LEIF ARNE HOLME/STIKLESTAD NASJONALE KULTURSENTER Vis mer