DÅRLIG IDÉ: «Begrensning av forskningsinformasjon kan bli begynnelsen på en ny type rustningskappløp,» skriver kronikkforfatteren. Bildet viser et influensavirus fra 1918 som ble forsøkt brukt for å lage vaksine mot svineinfluensaen. Foto: Cynthia Goldsmith/CDC/Scanpix
DÅRLIG IDÉ: «Begrensning av forskningsinformasjon kan bli begynnelsen på en ny type rustningskappløp,» skriver kronikkforfatteren. Bildet viser et influensavirus fra 1918 som ble forsøkt brukt for å lage vaksine mot svineinfluensaen. Foto: Cynthia Goldsmith/CDC/ScanpixVis mer

Frykt og forskningssensur

Kan det forsvares at én stat begrenser hva forskere kan få lov til å publisere, av fryktpolitiske hensyn? Det mener USA. Og den akademiske friheten trues også i Norge.

Det siste halve året har vi diskutert ytringsfrihet, ytringsansvar, digitale kjerringer, mokkamenn og hva vi skal tåle av ytringer. Politisk korrekthet og journalisters frihet og plikter vris og vrenges, men vi nærmer oss en form for normalisering av de politiske frontene igjen.

I skjul av denne debatten skjer det en helt annen og ny form for begrensning i ytringsfriheten. Det handler om tilgang til ny kunnskap.

Vi anser det for en selvfølgelig sannhet at vitenskapen er fri. Forskere undersøker verden etter bestemte metoder og publiserer de sine funn i tidsskrifter. Men vi lever i en verden der noen er slemme og noen er snille, og informasjon i prinsippet er tilgjengelig for alle. Skal vi ikke passe på at den mest sensitive kunnskapen holdes igjen? Noen mener det. USA, Utenriksdepartementet i Norge og PST for eksempel.

Ta viruskunnskap for eksempel. Rett før jul var funn som viser hva som skal til for å gjøre fugleinfluensaviruset ekstremt smittsomt for mennesker klart for publisering. To ulike forskergrupper hadde hver sin artikkel klar for de viktigste tidsskriftene innen vitenskapen, Nature og Science. Men publiseringen ble stanset inntil videre.

Her er frykten: Tenk deg hva som skjer den dagen slemmingene, potensielle terrorister, får tak i denne kunnskapen. Med relativt enkle midler kan de endre fugleinfluensaviruset sitt DNA til å bli ekstremt smittsomt mellom dyr og mennesker, og skape en komplett pandemi på kort tid, eller sitte med en trumf på hånda der de kontrollerer når og hvor de skal slippe løs en pandemi med høy dødelighet.

Det er dette som var utgangspunktet for at Verdens helseorganisasjon (WHO) 20. desember uttrykte sin bekymring for mulig konsekvens av publisering. Dette medførte at den amerikanske regjeringen ba forskerne om å la være å publisere sine data. «...over fears the data could fall into the wrong hand and have dire consequences» som det ble sagt. Forskere ble altså anmodet om å ikke publisere sine funn på grunn av frykten for at kunnskapen skulle komme en slemming i hende, og medføre sterkt negative konsekvenser.

Spørsmålet er: Hvem er denne «wrong hand». Og hvem skal kunne opphøye seg til å bestemme hvem som skal få lov til å lese resultatene av vitenskapelig aktivitet? WHO insisterer på at delingskulturen innenfor forskningens verden skal fortsette, med utveksling av virus og resultater. Internt blant forskere. Men offentliggjøring av kunnskapen skal begrenses. Debatten raser i resten av verden. Her har det knapt vært nevnt. En annen sak diskuteres heller ikke.

Universitetsavisa meldte i forrige uke at Utenriksdepartementet i disse dager arbeider med en «vær varsom»liste over kunnskap som ikke bør falle i gale hender. Men listen kan bli holdt hemmelig, skriver de.

Det er snakk om å identifisere enkeltstudier på et såpass avansert nivå, at stater med uærlige hensikter finner det interessant å sende studenter av gårde for å ta disse studiene her. Det kalles «eksportkontroll» og er et forebyggende tiltak for å hindre utvikling av masseødeleggelsesvåpen. En konsekvens av dette arbeidet kan bli at universitetene og høyskolene blir underlagt eksportkontrolloven og det generelle eksportkontrollregelverket. Det skal være PST som har bedt om dette.

I enhver sammenheng vil det bli stilt spørsmål om hvorvidt personer skal få lov til å studere, forske eller publisere resultater. For er du først innenfor forskerverden så har du jo tilgang til kunnskapen, så grensen må settes utenfor universitetene. I siste instans kan PSTs trusselvurdering bli den vanskeligste opptaksbegrensningen for studier ved våre universiteter.

Samtidig er det jo ikke vanskelig å sympatisere med ønsket om å gjøre verden sikrere. Eller å forstå at et svært smittsomt og dødelg virus helst ikke skal være i gale hender. Så hvorfor skal vi ikke la våre myndigheter begrense opptak av studenter og publisering av resultater?

Vi bør stille oss spørsmålet: Bør vi hindre de områdene som er hardest rammet av fugleinfluensa å få tilgang til vesentlig kunnskap om hva det er i viruset som gjør det ekstra smittsomt?

Sannsynligvis er samarbeid over landegrenser om forskning på de sykdommene som truer, den beste måte å forebygge og stanse katastrofale konsekvenser. Håndtering av kunnskap i global sammenheng er ikke nødvendigvis et enkelt spørsmål, men hvem som skal få sette rammene for tilgang til slik kunnskap bør det være global enighet om.

Selv tror jeg at de som ønsker å skaffe seg tilgang til forskningsfunn vil klare det uavhengig av restriksjoner. Det er bare dager siden et laboratorium i Egypt ble frastjålet radioaktivt materiale.

Begrensning av forskningspublisering kan bli begynnelsen på en ny type rustningskappløp. Kanskje er det en gavepakke for terrorgrupper. Når ikke de vitenskapelige tidsskriftene lenger definerer hva som er forskningsfronten, så kan ingen lenger vite sikkert hva som er den reelle statusen for kunnskap på de ulike områdene.

Da kan jo også hvem som helst true med hva som helst, og påstå at de besitter masseødeleggelsesvåpen. Straks vi begynner å begrense forskernes publiseringsfrihet så begynner vi å grave en tillitskløft.

Offentlig publisering av vitenskapelige funn er den eneste metoden vi har for å kunne skille mellom den kunnskapsproduksjon som skjer i tråd med vitenskapelige vennligsinnede grunnprinsipper, fra det som skjer i hemmelighet under politisk, militær eller annen form for kontroll.

Å publisere forskning offentlig er grunnleggende for den form for tillit til mennesker som vi i vesten liker å si at vi er tilhengere av. Skal vi la forskningens frihet forvitre på grunn av frykt?

Jeg etterlyser en diskusjon omkring hvem som skal få lov til å redusere den akademiske friheten, og på hvilket grunnlag.