Frykten for 2017

Norge er i ferd med å bli et land hvor ingen regjeringer kan innfri velgernes forventninger.

REGJERINGSPARTIER STEMMES NED: — Frp har alle i år fridd ganske uhemmet til velgerne, med løfter om at alt skal bli bedre bare de får ha regjeringsmakten i fire år. Dermed har man fra opposisjon bidratt til å skape forventninger som blir vanskelige å oppfylle i posisjon. Slik de rødgrønne gjorde i 2005, skriver Hans Olav Lahlum (bildet). Foto: Lars Eivind Bones
REGJERINGSPARTIER STEMMES NED: — Frp har alle i år fridd ganske uhemmet til velgerne, med løfter om at alt skal bli bedre bare de får ha regjeringsmakten i fire år. Dermed har man fra opposisjon bidratt til å skape forventninger som blir vanskelige å oppfylle i posisjon. Slik de rødgrønne gjorde i 2005, skriver Hans Olav Lahlum (bildet). Foto: Lars Eivind BonesVis mer
Debattinnlegg

Stortingsvalget 2013 ble et udiskutabelt nederlag for den sittende regjeringen, som havnet i klart mindretall etter at alle de tre rødgrønne partiene gikk tilbake. Ap gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden det turbulente 1920-tallet. Sp gjorde sitt dårligste stortingsvalg noensinne. SV gjorde også sitt dårlige stortingsvalg noensinne - og reddet seg bare med et nødskrik over sperregrensen. Det at regjeringen ikke ble gjenvalgt etter åtte år i 2013, var imidlertid langt mindre sensasjonelt enn at den ble gjenvalgt etter fire år i 2009. 2009-valget er nemlig unntaket fra en ny trend til at alle regjeringer i Norge stemmes ned av velgerne.

I Gerhardsens storhetstid vant Ap gang etter gang på å gå til valg fra regjeringsposisjon og som garantisten for fortsatt framgang. Den økonomiske veksten var oppsiktsvekkende jevn, men ikke oppsiktsvekkende stor. Ap ble gjenvalgt på at velgerne alltid hadde det litt bedre enn for fire år siden. Den strategien fungerer ikke lenger. I vår tid er veksten mye større enn i de første etterkrigstiårene, men velgernes forventninger stiger enda raskere. Siden begynnelsen av 1980-tallet har norske velgere, på tross av noen tilbakeslagsperioder, opplevd en økonomisk oppgangstid som er unik sammenliknet både med tidligere norgeshistorie og med andre europeiske land i vår tid. I samme periode har likevel bare én regjering klart å øke sin oppslutning. Det skjedde i 1993, da Brundtlands tredje regjering fikk en liten framgang fra et svært skuffende resultat i 1989.

Seinere er det blitt en stadig større pedagogisk utfordring for skiftende regjeringer å forklare velgerne hvorfor ikke alle forventninger kan oppfylles med en gang - i verdens rikeste land og med flere tusen milliarder i fond. Det gikk katastrofalt dårlig for Stoltenberg I i 2001 og for Bondevik II i 2005. Unntaket er altså det knepne gjenvalget til Stoltenberg II i 2009, som i stor grad skal forklares med finanskrisen. Krisebilder fra USA og EU gjorde at norske velgerne redusert sine forventninger og snudde tilbake mot det trygge. En vellykket finanskrisehåndtering gjorde at regjeringspartiene kom tilbake fra begredelige meningsmålinger. Men under mer normaliserte forhold i 2013 var det altså tilbake på trenden fra de foregående valgene - med klar tilbakegang for regjeringspartiene og framgang for opposisjonen.

Listen over de av dagens borgerlige partier som etter 1930 har fått økt velgeroppslutning fra regjeringsposisjon, er urovekkende kort: KrF klarte det i 1969 og 1973, Venstre i 2005. Ulike erfaringer fra begynnelsen av 2000-tallet spiller nok sterkere inn for sentrumspartienes strategi nå. Venstre var minste parti i den forrige borgerlige regjeringen fra 2001, og fikk - tross dystre meningsmålinger - i 2005 sitt beste resultat siden 1969. Partiet framstår ganske optimistiske for sine muligheter innenfor en ny regjering. Langt med forbeholdne virker KrF, som i likhet med Høyre falt ned til et historisk dårlig valgresultat i 2005. Knut Arild Hareide kjenner faren: Han sto der selv som statsråd da grunnen raste vekk under KrF den gang.

Det er fortsatt ikke gitt at de minste partiene alltid straffes for regjeringssamarbeid. Men det er åpenbart nå blitt krevende for alle partier her i Norge å vinne oppslutning fra regjeringsposisjon. SV og Sp har gått tilbake ved alle fylkestingsvalg og stortingsvalg etter 2005, men klarte å holde seg over sperregrensen i år. Det er ikke gitt at KrF og Venstre vil klare det, fra et beskjedent utgangspunkt på henholdsvis 5.6 prosent og 5.2 prosent. Å gå inn i en regjering uten å få sette et synlig preg på politikken, kan bli begynnelsen til slutten for begge partiene. Da kan utsiktene til mindre forpliktende innflytelse utenfor regjering nå og et bedre valg i 2017 friste mer - også for Trine Skei Grande.

Hvorvidt Erna Solberg kjenner partihistorien godt nok til å vite at 1894 var siste år Høyre gikk fram ved et stortingsvalg fra regjeringsposisjon, skal jeg ikke spekulere om. Men hun har åpenbart også trukket lærdommer fra 2005. Den gangen falt Høyre, med Solberg som statsråd og partileder, ned til et historisk bunnivå på 14.1 prosent. Frp fikk utenfor regjering 22.1 prosent og ble klart størst på borgerlig side. Åtte år seinere vil Erna Solberg gjerne ha med KrF og Venstre i regjering - men hun må ha med Frp. Fløypartiet må ansvarliggjøres, og ikke igjen få distansere Høyre på grunn av misnøyen med en borgerlig regjering som ikke kan oppfylle forventningene.

Høyres ønske om å få med Frp blir nok oppfylt. Siv Jensen vil naturligvis svært gjerne i regjering. Men hun er klar over at Frp også kan risikere et katastrofevalg i 2017, hvis partiet i regjering ikke gjør en merkbar forskjell i livene til sine velgere. Fallhøyden i regjeringsposisjon er kanskje aller størst for Frp, som ved tidligere valg har surfet mot stadig nye høyder på velgernes misnøye med alle sittende regjeringer. Men utfordringen er stor for alle de fire borgerlige partiene. De har alle i år fridd ganske uhemmet til velgerne, med løfter om at alt skal bli bedre bare de får ha regjeringsmakten i fire år. Dermed har man fra opposisjon bidratt til å skape forventninger som blir vanskelige å oppfylle i posisjon. Slik de rødgrønne gjorde i 2005.

Det gjenstår å se først hvilke borgerlige partier som kommer med i regjeringen, og så om noen av dem der kan oppfylle velgernes forventninger. Men det er en realitet at regjeringsforhandlingene preges av uroen for 2017, kombinert med vissheten om hvor vanskelig det er blitt å unngå tilbakegang for regjeringspartier. Norge er i ferd med å bli et land hvor ingen regjeringer kan innfri velgernes forventninger. Det bør gi grunn til ettertanke - både for menige velgere og partiledere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.