DARWIN 200 ÅR: Motstandere av Darwins teorier frykter at samfunnet vil gå til helvete dersom vi innrømmer at vi mennesker egentlig er dyr, mener artikkelforfatteren. Foto: SCANPIX
DARWIN 200 ÅR: Motstandere av Darwins teorier frykter at samfunnet vil gå til helvete dersom vi innrømmer at vi mennesker egentlig er dyr, mener artikkelforfatteren. Foto: SCANPIXVis mer

Frykten for å innrømme at mennesker er dyr

Tror Darwins teorier ødelegger samfunnet.

html,body { border: 0px; } Undertegnede har vært på fest opptil flere ganger, men har til gode å bli skjelt ut av folk som mener Heike Kammerlingh Onnes tok feil, da han i 1911 påviste dramatisk økt elektrisk konduktivitet ved svært lave temperaturer. Evolusjonsteorien, derimot...

Evolusjonsteorien er blant vitenskapens best forståtte og best dokumenterte. Ingen seriøs biolog vil i dag benekte det faktum at livet utvikler seg, og at Darwin i all hovedsak hadde rett når han forklarte hvordan og hvorfor. Men hvis Darwins teori er så veldokumentert, hvorfor aksepteres den ikke av alle?

Et av vår tids paradokser er at Darwins teori er under stadig angrep. Ikke fra biologien — de diskusjoner som foregår om evolusjon innen naturvitenskapen er av faglig karakter, og er et sunnhetstegn. En teori som ikke kontinuerlig underkastes faglig kritikk, er død. Angrepene kommer utenfra, fra andre akademiske fag og fra utenomvitenskapelige miljøer — sekulære og religiøse, tilknyttet både det politiske høyre og venstre.

Hvorfor? Kritikken hadde neppe kommet om ikke evolusjonsteorien var svært viktig — ikke bare vitenskapelig, men også for samfunnet. Det er her vi finner motivene. Vi kan destillere dem ned til tre: Misforståelse, frykt og ideologi. Man forstår ikke evolusjonsteorien, og frykter at den vil ramme den religion eller det politiske system man setter høyest.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kreasjonistene er kanskje friskest i vendingene. All kreasjonistisk argumentasjon er basert på forvrengninger av evolusjonsteorien, bevisste eller ubevisste misforståelser. Deres antidarwinistiske konklusjoner blir tilsvarende mer groteske: Philip Johnson, en av de store innen ID (Intelligent Design) skriver i sin bok Reason in the Balance fra 1995 at evolusjonstenkning fører til homoseksualitet, pornografi, skilsmisse, folkemord og sex med dyr. Og, selvsagt, brudd med Gud.

På nettsidene til det kreasjonistiske ICR — The Institute of Creation Research — får vi i tillegg vite at evolusjon resulterer i nazisme, kommunisme, imperialisme, ateisme, humanisme, rasisme, sjåvinisme, materialisme, stoffmisbruk, barnemishandling, slaveri og abort — blant annet.

Muslimske kreasjonister er enige. I Harun Yahyas Atlas of Creation kan du lese at hovedgrunnen til all grusomhet, konflikt og lidelse i verden er vantro. Og vantroen, den er det Darwin som står bak. Kampen for fred, er derfor en kamp mot evolusjon.

Darwinismen var selvfølgelig også den egentlige årsaken til 11. september, forteller Yahya. I et interessant tilfelle av økumenisk toleranse, skriver han: Hvis noen utfører terrorhandlinger i islams, kristendommens eller jødedommens navn, kan du være sikker på at de ikke er muslimer, kristne eller jøder. De er ekte sosialdarwinister.

Antropologen Thomas Hylland Eriksen skrev i 1997 en bok om Darwin. Om boka var både liten og tynn, klarte forfatteren en rekke ganger å presse inn karakteristikker av «den tonedøve Darwin» som «en enkel sjel og en estetisk autist.» Tidenes største vitenskapsmann ville formodentlig fått problemer med å levere masteroppgave på øvre Blindern?

Dette var imidlertid bare nålestikkene. Han hadde også vektigere innvendinger:

Mitt syn er kort sagt at darwinistisk vitenskap er potensielt livsfarlig fordi den kontinuerlig truer med å sementere et enøyd blikk på livets mangfoldighet og å redusere menneskets kompleksitet til noen enkle mekanismer som lar seg beskrive i et naturvitenskapelig språk.

Darwin-vennen Hylland Eriksen gir oss her et blikk inn i sin holdning til den teorien Stephen Jay Gould mente var en av de viktigste i den vestlige idéhistorie, den teorien filosofen Daniel C. Dennett kaller vitenskapens ubestridt beste idé: Ifølge Hylland Eriksen, og han er neppe alene, truer denne ideen med å redusere oss mennesker til noe som lar seg beskrive — «i et naturvitenskapelig språk».

Er det faglig sjalusi vi ser snurten av her? Beskrivelsen av menneskesinnets uutgrunnelige dyp har tradisjonelt vært en idrett for samfunnsvitenskapene, sosialvitenskapene og de estetiske fag. Skal man nå gå inn og beskrive oss, rasjonelt og konsist, og med en teori i bunnen — en testbar teori, forankret i virkeligheten? Gud forby!

Eller er det en ærlig frykt? Darwin kan riktignok ikke holdes ansvarlig for verken nazistenes grusomheter eller tvangssteriliseringen av tatere og psykisk utviklingshemmede i Skandinavia, men det er lett å se at så snart man reduserer mennesket til et biologisk artsvesen, ligger ideer om systematisk avl og rangering av «raser» snublende nær, skriver han.

Hylland Eriksen er her på bølgelengde med 1970-tallets (venstre-) politisk motiverte motstand mot den på den tida nyutviklede sosiobiologien.

I 1975 ga Harvardprofessoren Edvard Osborne Wilson ut boka Sociobiology. The new synthesis. Boka avfødte rasende angrep fra en organisasjon ved navn The Sociobiology Study Group. Hovedargumentet var at Wilson forsøkte å gjøre oss mennesker til legitime biologiske forskningsobjekter.

Storparten av Sociobiology handler imidlertid om dyr, eller til og med bare nesten-dyr, som slimsoppen. Leseren kan velte seg i detaljinformasjon om mer eller mindre sosiale relasjoner mellom høns, termitter, veps, maur, elefanter og aper. Først i kapittel 27, «Man: From sociobiology to Sociology» tar han for seg det kanskje mest interessante dyret av dem alle: mennesket:

La oss nå betrakte mennesket i naturhistorisk lys, som om vi var zoologer fra en annen planet. I dette perspektivet krymper humanistiske fag og samfunnsvitenskapene til spesialiserte greiner av biologien.

I sitt første offentlige utspill, i New York Review of Books, sammenliknet The Sociobiology Study Group Wilsons sosiobiologi med tidligere tiders forsøk på å misbruke Darwin for å fremme egen politisk mynt: Sosialdarwinisme, eugenikk og liknende fenomener.

Disse teoriene la et viktig grunnlag for steriliseringslovene og lovene som begrenset immigrasjon til USA mellom 1905 og 1930, og også for den eugenikken som førte til gasskamrene i Nazi-Tyskland. Det nyeste forsøket på å vekke disse forslitte teoriene til live kommer med skapelsen av den påstått nye vitenskapelige disiplinen sosiobiologi.

Wilson var et spøkelse fra fortida, en leverandør av argumenter for det bestående, og for «biologisk determinisme». Når vi legger til Wilsons uhørte antydning om at biologien lodder dypere enn visse andre fag, var det kanskje ikke annet å forvente enn at debatten ble usaklig.

Sosiobiologien, med personligheter som Wilson og Richard Dawkins på laget, har for lengst gått seirende ut av kampen. Men frykten for Darwin sitter altså fremdeles i veggene. Der har den sittet en god stund. Motstanden mot evolusjonstanken har vært sterk i hundrevis av år, siden lenge før Darwin kom på banen med sin korrekte teori, og den har hele tiden vært basert på den samme frykten som Hylland Eriksen luftet: Frykten for at samfunnet vil gå til helvete, dersom vi innrømmer at vi mennesker egentlig er dyr.

Det verste som kan skje, er visstnok at vi kan komme til å oppføre oss som — nettopp — dyr. Det er her den egentlige redselen ligger begravet. Men sosiobiologien har med stor klarhet vist at det er akkurat det vi gjør: Vi oppfører oss som dyr. Vår nestekjærlighet, vår omsorg for barn, våre sosiale bånd, alt dette er resultater av vår biologiske fortid. Det samme kan man si om sjalusi, vold, uærlighet ...

Vi er og blir, nettopp det motstanderne frykter. Og det er vanskelig å gjøre noe med det ubehagelige faktum, bare ved å late som det ikke er der.

•Erik Tunstad er biolog og var inntil nylig fagredaktør i forskning.no. Han jobber for tida ved Høgskolen i Vestfold og utgir til uka boka «Darwins teori. Evolusjon gjennom 400 år».