Frykten for Al Quaidistan

I dag er det fem år siden den amerikanske invasjonen av Irak. Hva vil skje hvis amerikanske styrker forlater landet?

Nå som senatorJohn McCain, republikaner fra Arizona, er den formelle presidentkandidaten til det republikanske parti, lover han å gi Irak og den «globale krigen mot terror» en prioritert stilling igjen i amerikansk politikk. Den viktigste debatten i det amerikanske valget vil dermed bli: «Hva vil skje hvis amerikanske styrker forlater Irak?» McCain og senator Barack Obama, demokrat fra Illinois, har allerede kranglet om hvorvidt al-Qaida vil bli styrket eller svekket hvis USA trekker seg ut. Senator Hillary Clinton, demokrat fra New York, har også lovet å redusere styrkene hvis hun vinner.

Selvsagt er det ingen som vet svaret sikkert. Men jeg kan si dere hva som ikke vil skje: at al-Qaida tar makten og etablerer en islamsk stat.

Altfor mange i Vestenholder fast ved å anse al-Qaida som en organisasjon som er stedbunden til Midtøsten og fast innstilt på å fordrive kristne og jøder fra området for å opprette et dar al-Islam (islams hus), underordnet et kalifat.

Men al-Qaida er ikke en videreføring av Det muslimske brorskap, Hamas eller Hizbollah. Det er en ikke-territorial, global enhet, som aldri har forsøkt å realisere en islamsk stat, heller ikke i Afghanistan, der organisasjonen søkte tilflukt i mange år på 1990-tallet.

Det er meningsløst å tenke på al-Qaida som en politisk organisasjon som søker å erobre og herske over et territorium. Al-Qaida rekrutterer blant ungdom som har mistet sine rettigheter, de fleste av dem uten direkte forbindelse til de krigsherjede landene i Midtøsten. Annengenerasjons muslimer i Vesten, konvertitter, saudiarabere, egyptere og marokkanere utgjør størsteparten av al-Qaidas omreisende jihadister, ikke afghanere, palestinere eller irakere. Al-Qaida har ikke den lokale tilhørigheten som trengs for å ta makten.

Al-Qaidas strategi er todelt. De ønsker å konfrontere de store gutta, eller rettere sagt den store gutten, USA, direkte, og langer ut mot Amerikas makt. De setter da ikke sin lit til den faktiske skaden som påføres (økonomiske omkostninger, antall døde), men til symboler, medieinnvirkning og skrekkeffekten.

Ekkovirkningen fra dem som snakker om et sammenstøt mellom sivilisasjoner, forsterker selvsagt effekten. Al-Qaida trenger faktisk dem som demoniserer organisasjonen, for det gjør den til noe den ikke er: en forkjemper for «muslimenes vrede». Al-Qaida drar dit amerikanerne er, mens den amerikanske hæren drar dit Washington tror al-Qaida kan være . . . en vakker dag.

For det andre forsøker al-Qaida å kapre eksisterende konflikter og gi dem ny betydning ved å gjøre dem til en del av den globale jihad mot Vesten. Men i Bosnia, Tsjetsjenia, Afghanistan og nå Irak har internasjonale islamistgrupper ikke lykkes med å påvirke de lokale og nasjonale konfliktene, og har bare fungert som hjelpestyrker.

Foto: Abdullah Noor /Scanpix
Foto: Abdullah Noor /Scanpix Vis mer

Hovedaktørene i lokale konflikter er de lokale aktørene: Taliban i Afghanistan, de forskjellige sunni- og sjiagruppene i Irak, Hizbollah i Libanon. Disse gruppene er ikke ledet av al-Qaida. Al-Qaida har bare klart å plassere inn utenlandske frivillige, som vanligvis ikke forstår den lokale politikken og finner støtte blant lokalbefolkningen bare så lenge de kjemper mot en felles fiende, for eksempel amerikanske styrker i Irak.

Men deres respektive agendaer er totalt forskjellige: Lokale aktører, enten de er islamister eller ikke, ønsker en politisk løsning på sine egne betingelser. De ønsker ikke kaos eller global jihad. Så snart det er en uoverensstemmelse mellom «det verstes politikk» som al-Qaida fører, og en mulig lokal politisk løsning, vil lokale aktører velge den lokale løsningen.

Bosnierne kvittet seg med de radikale utenlandske krigerne så snart de oppnådde uavhengighet, vanlige medlemmer i Taliban nektet å dø for al-Qaida da vestlige styrker gikk inn i Afghanistan etter 11. september. I Irak er det mange blant sunniene, deriblant salafistene, som ikke bare avskyr al-Qaidas taktikk med vilkårlige selvmordsangrep, men også strategien med å konfrontere sjiaene. Faktum er at al-Qaida spiller en rolle i å gjøre konfliktene verre, men ikke er i stand til å koordinere dem. Lokale, nasjonale, stammerelaterte eller sekteriske religiøse kanaler er sterkere.

Al-Qaida rekrutterer kanskje noen lokale organisasjoner som opererer innenfor et begrenset område eller et språkområde med sin egen historie. Disse gruppene hevder så at de har tilknytning til al-Qaida. De er å finne i Indonesia (Jemah Islamiyya), i det nordlige Sahel-området («Salafistgruppen for bønn og kamp», GSPC, som i januar 2007 endret navn til «Al-Qaida i det islamske Maghreb»), i det nordlige Libanon (tredjegenerasjons, men fremdeles rotløse palestinske flyktninger), i det sunnimuslimske triangelet i Irak (med den avdøde Abu Musab al-Zarqawis gruppe), og i Saudi-Arabia og Jemen («Al-Qaida på Den arabiske halvøy»).

Disse organisasjonene trenger ikke al-Qaida for å rekruttere eller operere. Hvis de har sluttet seg til al-Qaida, er det nettopp fordi de har problemer med å definere eller oppnå et lokalt mål (en islamsk stat, for eksempel). De blir derfor globalisert på grunn av manglende alternativer.

Kort sagt kandet finnes gode grunner til å bli i Irak, men de har ingenting med al-Qaida å gjøre, de er mer knyttet til skadebegrensning. Hvis de amerikanske styrkene trekker seg ut, kan det bli borgerkrig, det kan oppstå større iransk innflytelse, Irak kan bli til en slagmark i en stedfortrederkrig mellom Saudi-Arabia og Iran. Det kan oppstå et sunnikontrollert område, en sjia-stat og et uavhengig Kurdistan, men ikke et Qaidistan.

Det ville ha vært bedre å konsentrere styrkene i Afghanistan, som har vært al-Qaidas virkelige vugge. Hvis bare en del av de ressursene som ble viet til styrkeøkningen i Irak, hadde blitt viet til Afghanistan, i stedet for den uopphørlige sirkulasjonen av sterkt kritiserte NATO-styrker med lite kunnskaper om landet, ville situasjonen ha vært bedre.

Men i Afghanistan, som alle andre steder i det utvidede Midtøsten, finnes det ingen militær løsning, bare en politisk løsning gjennom å samarbeide med lokale aktører, og å droppe den meningsløse ideen om en «global krig mot terror».

Iranske sunnimuslimer beskytter sin landsby mot al-Qaida. Foto: Abdullah Noor /Scanpix
Iranske sunnimuslimer beskytter sin landsby mot al-Qaida. Foto: Abdullah Noor /Scanpix Vis mer

© 2008 Global Viewpoint distribuert av TRIBUNE MEDIA SERVICES, INC. (3/7/08)

Oversatt av Rune Rogndokken Moen