Jeg har fulgt den pågående debatten om asylmottak, asylsøkere og flyktninger med stor interesse. Som lokalpolitiker for Senterpartiet i Lenvik, hvor vi har et asylmottak med 179 plasser, og der 34 av dem er for enslig mindreårige, kombinert med mange års fartstid som ansatt i samme mottak, føler jeg at det nå er på tide å si ifra. Nå får det holde med denne spredningen av fremmedfrykt i det offentlige rom!

Hva er det vi ønsker med dette? Hva FrP ønsker er utvilsomt å sanke stemmer til neste års stortingsvalg, men hva er det vi ønsker med disse menneskene? Hva er det vi ønsker å lære våre barn? Hva er det vi ønsker for utviklingen av Norge som nasjon? Hvor vil vi i denne debatten?

La meg komme med en personlig erfaring: Da det for seks og et halvt år siden ble aktuelt å etablere et asylmottak i Finnsnes sentrum var jeg helt imot det. Jeg jobbet hardt i kulissene for å prøve å unngå det. Hvorfor? Fordi jeg var redd!

Jeg hadde barna mine i barnehagen som nå skulle dele gårdsplass med et asylmottak med 150 asylsøkere! I tillegg hadde jeg og min familie akkurat kjøpt en tomt 150 meter fra mottaket! I en lang periode var jeg veldig bekymret og redd. Jeg så for meg at barna mine kunne bli skadet, at syklene og bilen skulle bli stjålet, og at alle dører alltid måtte være låst, for familiens sikkerhets skyld.