Frykten for asylsøkerne

Jeg har fulgt den pågående debatten om asylmottak, asylsøkere og flyktninger med stor interesse. Som lokalpolitiker for Senterpartiet i Lenvik, hvor vi har et asylmottak med 179 plasser, og der 34 av dem er for enslig mindreårige, kombinert med mange års fartstid som ansatt i samme mottak, føler jeg at det nå er på tide å si ifra. Nå får det holde med denne spredningen av fremmedfrykt i det offentlige rom!

Hva er det vi ønsker med dette? Hva FrP ønsker er utvilsomt å sanke stemmer til neste års stortingsvalg, men hva er det vi ønsker med disse menneskene? Hva er det vi ønsker å lære våre barn? Hva er det vi ønsker for utviklingen av Norge som nasjon? Hvor vil vi i denne debatten?

La meg komme med en personlig erfaring: Da det for seks og et halvt år siden ble aktuelt å etablere et asylmottak i Finnsnes sentrum var jeg helt imot det. Jeg jobbet hardt i kulissene for å prøve å unngå det. Hvorfor? Fordi jeg var redd!

Jeg hadde barna mine i barnehagen som nå skulle dele gårdsplass med et asylmottak med 150 asylsøkere! I tillegg hadde jeg og min familie akkurat kjøpt en tomt 150 meter fra mottaket! I en lang periode var jeg veldig bekymret og redd. Jeg så for meg at barna mine kunne bli skadet, at syklene og bilen skulle bli stjålet, og at alle dører alltid måtte være låst, for familiens sikkerhets skyld.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men SAKTE, MEN sikkert begynte jeg å gå i meg selv. «Hva er det som skjer med meg?» Jeg som alltid hadde sett på meg selv som en tolerant, nysgjerrig og human person, gikk rundt som en olm okse og var sint hele dagen på grunn av etableringen av asylmottaket. Jeg skjønte etter hvert at jeg trengte mer informasjon, slik mange andre rundt i kommune-Norge har etterlyst i de siste månedene. Samtidig ville tilfeldighetene det slik at mitt vikariat i lokalavisa gikk mot slutten. Etter en aldri så liten analyse av meg selv og situasjonen, bestemte jeg meg for å kontakte Hero Norge AS som er driftsoperatør for å få mer informasjon om mottaket, asylsøkere og til og med vedrørende de ledige stillingene. Jeg fortalte om min skepsis og frykt, og fikk så pass god informasjon at jeg valgte å søke på jobb etter den samtalen. For å gjøre en lang historie kort – jeg ble ansatt ved mottaket og har vært en av de nærmeste naboene til mottaket i fem år nå. Jeg kan med hånda på hjerte si at vi føler oss helt trygge, og trives i vårt nabolag.

All min informasjon om asylsøkere og asylmottak kom fra media. Medias dekning av dette feltet er til tider meget ensidig negativt. Som folkeopplyser innen asylfeltet fungerer media dårlig, da det til tider blir skapt et entydig fryktframkallende bilde av disse menneskene.

Så la det være sagt – jeg skjønner at folk blir engstelige og usikre. Og som politiker i en kommune som nå har lang erfaring i både mottaksdrift og bosetting av flyktninger, ser jeg at alt ikke alltid bare er idyll, men ved hjelp av åpenhet, samarbeid, informasjon, og mye lokalsamfunnsarbeid, har lokalsamfunnet utviklet seg. Kompetansen har økt. Kommunen har nå på grunn av denne erfaringen en større ballast, og kanskje et fortrinn for å ta nye utfordringer som mangel på arbeidskraft i privat og offentlig sektor, befolkningsutviklingen og i utviklingen av nye arbeidsplasser.

I 2002 var det 37 asylmottak i Nord-Norge. Ved siste årsskifte var det 10 igjen, og nå er det ny oppbygging. Det vil si at det hele tiden er svingninger i asylmottak, uavhengig av hvilken regjering som sitter til rors. Jeg har gjennom mine år som ansatt i asylmottaket på Finnsnes møtt ca. 1300 asylsøkere, eller kanskje det er bedre å kalle dem mennesker. 1300 ulike mennesker med ulike behov og ressurser, felles for dem alle er at de søker beskyttelse i Norge. De som klarer å komme seg til Norge på egen hånd er ikke de fattigste av de fattige, det er ofte ressurssterke mennesker som har hatt mot til å på ulike måter si ifra, og trosset styrende krefter i eget land, eller de er ofre for krig av ulik art. De er blant annet journalister, professorer, leger, soldater, lærere, ingeniører, slaver, sveisere, sykepleiere, homofile, kvinner, fotballspillere og trenere, osv. Jeg har møtt disse i min jobb på mottaket. De fleste av dem vil vi utvilsomt ha bruk for i Norge både i dag og i framtida.

Jeg synes det er utrolig å høre beskrivelsene fra topp-politikere på Stortinget i debatten som pågår om dagen. At politikere er opptatt av kommuneøkonomien er et greit argument i diskusjonen rundt etablering av asylmottak, at politikere er opptatt av hvordan de skal kunne tilrettelegge for de helse- og skoletilbud som er nødvendig er også greit. Det som derimot IKKE er greit, er når noen av landets fremste politikere bruker denne situasjonen til å skremme og villede det norske folk, som middel for å sanke stemmer i en valgkamp. Det er et paradoks at de samme politikerne som vil at «vi først skal integrere de vi har tatt imot», hausser opp stemningen slik at det motsatte skjer. Dette rammer også de som allerede er integrert, og sørger for at den ønskede integreringen tar enda lengre tid. Ingen kan integrere seg selv, først når noen åpner døra og gir vedkommende muligheten, kan integrering finne sted.

Etter min mening bør det i mye større grad fokuseres på å få ned saksbehandlingstida i UDI og Utlendingsnemda. Det vil løse langt flere av de utfordringene som norsk asylpolitikk og asylsøkere som kommer til Norge står overfor i dag, enn det å spre fremmedfrykt ut i det norske folk.